Fantastiske Larkolluka

Foto: Mats O. Bristol

Det er noe spesielt med humorgallaen under Larkolluka. Som snart kan kalles en tradisjon. Det er en av de showene jeg har gledet meg mest til i år, på grunn av fjorårets arrangement med stappfullt telt og helt sykt bra publikum. Til alt hell ville de ha meg tilbake, denne gangen sammen med Andre Jerman og Jonas Bergland som på alle måter leverte varene og vel så det. Men for å fylle et digert telt med 400 mennesker trengs det ressursmennesker, og dette må være selve definisjonen på Larkollteamet. Som står på døgnet rundt i forkant, under og etter uka, med bøttevis av arrangementer, aktiviteter og forestillinger - og samler hele Larkollen og tilreisende. De gjør en alldeles fantastisk jobb, det er så gøy å være komiker når det finnes initiativtakere som dette, som også vet hva de driver med. Proffe, generøse og rutinerte folk. Det er jo også en følelse av å komme hjem for min del, jeg vokste opp i nærheten og mange av de fastboende er gamle klassekamerater, som det var utrolig hyggelig å møte på. Måtte Larkolluka leve i mange, mange år fremover. Jeg har begynt å glede meg til neste år allerede.


Foto: Mats O. Bristol

Skjemtegauk - den lille, store standupfestivalen

Velkomstkomitéen på flyplassen

Det finnes en liten, men viktig standupfestival som heter Skjemtegauk. Det er tredje gangen jeg deltar, og det er like forbasket hyggelig hver gang. I år ble jeg møtt av en delegasjon komikere på flyplassen, og deretter bar det hjem til familien Breivik, som huser oss hele helgen. Og det er nettopp det som er så genialt med hele kalaset, man camper i nabohuset eller i telt - og mens vi forbereder kvelden grilles det mat til oss i hagen. Etter showet på Kaffibaren i Ulsteinvik er nachspielet med nattmat nærmest obligatorisk - og har man rikelig mengder myggstift/spray på seg og godt humør kan man kalle det et av årets høydepunkt både faglig og sosialt. Når man våkner et stykke utpå dagen derpå, står det hjemmelaget frokostbuffet klart til oss. Fantastisk! Festivalen drives av Geir Sindre og Åge Breivik, som gjør alt de kan for at vi skal trives - og for at lokalbefolkningen skal få humorfestivalen sin hvert år. Slike mennesker er det ikke mange av. Det kom kanskje ikke så mange publikummere som vi kunne ønsket oss på selve festivalen, men til gjengjeld var de som kom der for å se på oss og ikke stå og skravle i baren. Vidar Hodnekvam ble årets Skjemtegauk, og det vil jeg si var vel fortjent. Han leverte varene. Men jeg kan jo legge til at jeg var én stemme fra å slå ham. Når det er sagt er ikke kåringen så viktig, men hele festivalen, menneskene og omgivelsene. Et slags mini-Roskilde for oss komikere. Måtte Skjemtegauk leve i mange, mange år fremover.

Nachspiel på Skjemtegauk.

Ole Soo og Janne Rønningen, dagen derpå.

Midnattsol og overpriset junk? Det er Tromsø, det.

Kom fra Kirkenes i formiddag etter en super jobb på GSV i går kveld, fotball-VM til tross - de fleste soldatene valgte å se showet mitt i stedet. Noe som føltes bra, for det er en stund siden jeg har hatt show i Forsvaret nå. To kompanier skal dimmiteres denne uka, og til alt hell har de drikkeforbud de siste dagene. Med dimmefesten i Bardufoss for noen år siden i friskt minne, hvor jeg ble innlosjert på brakka til denne mildt sagt festsugne gjengen. Det haglet med CD-plater, klær og gjenstander ut av vinduene mens soldatene tjoret hverandre fast til lyktestolper og voldtok søplekassene. Men i går var det dødt i Kirkenes, nesten skummelt stille. Spesielt fornøyd var jeg med badet på hotellet:

Riktignok har jeg bikket the dørti førti, men om jeg trenger stol i dusjen ennå? Etter en tur over Finnmarksvidda med fly var jeg fremme i Tromsø, og ble kjørt til Skjold. Der var det like god stemning, det er sykt behagelig å opptre for soldater. For det første er de stort sett edru, veldig klare for å bli underholdt og oppfølgingen rundt er optimal. Folk som sier at man må ha i seg alkohol for å le er ute å kjøre. Humor og drikking har ingen sammenheng dersom settingen er riktig og komikeren er god nok. Etter showet kjørte velferdsoff. Tor meg tilbake til Tromsø, på bildet har vi tatt en røykepause. Eller rettere sagt: Han trengte en sigg. Jeg tok en tur ut for å rusle i midnattsola i byen, det er absurd hvor lyst det er her om natta. Ikke minst vakkert - å se Hurtigruta legge til med Ishavskatedralen i bakgrunnen er ren nasjonalromantikk. Men det skal Tromsøs kebabsjapper ha: De tar 90 kroner for en kyllingshawarma. NITTI. Hahahaha! Sånn er det når folk ikke vet bedre. Her snakker vi en fortjeneste på noen tusen prosent, takket være fulle nordlendinger på byen. Nå skal jeg prøve å få meg litt søvn i sola, hjem i morgen. Og lørdag - Skjemtegaukfestivalen! Glede seg!

10 år siden Roskilde-tragedien.

Det er rart å tenke på at det har gått ti år siden den fatale kvelden på Roskilde. Vi hadde samlet oss et stykke bak, både fordi det regnet og fordi folk presset seg sammen foran scenen. Vi gledet oss sykt til The Cure, som skulle på etter Pearl Jam. Vi forsto etterhvert at noe var galt lenger foran, vi kunne se folk bli trukket opp og frem av hjelpemannskapene mens Eddie Vedder gjentatte ganger forsøkte å få massen til å bevege seg tre skritt bakover. Vi kunne se ham gå ned på kne i fortvilelse på storskjermene, da skjønte vi også alvoret. Så begynte ryktet å spre seg: Folk dør foran øynene på oss. Vi fikk omsider beskjed om å trekke tilbake til teltområdet da alle konserter ble avlyst fra nå av. Heldigvis tok ledelsen en klok beslutning og lot festivalen fortsette, å sette nesten 100.000 mennesker i bevegelse ut av festivalområdet ville mest sannsynlig ført til flere ulykker den natten. Jeg hadde 1 strek igjen på mobilen, akkurat nok til å ringe hjem til moren min for å si fra at jeg var ok. Jeg gråt da jeg gikk hjem til teltet. Tanken på at ni glade likesinnede nettopp hadde dødd var uvirkelig. For det er jo slik at musikkfestivaler er vår siste utopi, hvor vi samles i fred og fordragelighet på tvers av alder, trosretning, inntekt og bakgrunn for å samles rundt musikken. Også skulle det gå så galt. Sove var helt uaktuelt, så jeg satte meg sammen med noen svensker rett bortenfor. De var like lamslåtte som meg, men vi fikk i alle fall pratet om hva vi tenkte og følte. Vi fant hverandre litt den natta. Dagen etter gikk jeg over til det andre campingområdet for å fange litt mat, og der slo det meg hvor absurd det hele var. Her hadde ni mennesker omkommet bare for noen timer siden, og her danset folk limbo og løper nakne. Kanskje var det helt feil. Kanskje var det helt riktig. Jeg vet ikke. Jeg drakk min halvlitersboks med Matilde Sjokolademelk og forsøkte å fordøye de massive inntrykkene. Det er ti år siden, og jeg kommer aldri til å glemme.