onsdag 22. februar 2012

Fra Showman til onemanshow


Jeg sto på Latter med bl.a. Håvard Lilleheie i forrige uke, og rakk å ta en prat med ham backstage om å gjøre comebak på standupscenen, forventninger og ikke minst rollen som familiemann og småbarnsfar.

For en latterlig lørdag!


Noen kvelder skiller seg ut på scenen. De gangene hvor komikerne og publikum blir étt, en stor og herlig masse med latter og moro - slike kvelder man skulle ønske aldri tok slutt. Jeg hadde gleden av å være konferansier for en fantastisk gjeng på lørdag, først fikk publikum et gledelig gjensyn med Tore Haukenes - som beviste en gang for alle at selv om han ikke står på scenen tre dager i uka lenger, så har han det fremdeles i seg. Samme stilsikre form og nytt materiale som var en fryd å høre på. Etter ham kom Vidar Hodnekvam på, og for en mitraljøse han er med mikrofonen. Poengene kommer tettere enn juling, jeg har ikke sett maken siden Magnus Jørgensen var aktiv som komiker. Det fineste var komplimentet han ga meg før han skulle på - han ville kjøre nettopp dette settet, for dette hadde han lært av meg.

Etter at jeg hadde fått publikums fokus tilbake var det Trine Lise Olsens tur, tydelig nervøs før hun skulle på. Men helt ubegrunnet. Hun leverte bedre enn jeg noensinne har sett henne - selvsikker, ubegripelig sarkastisk, improviserende og frekk med en herlig autoritet du bare finner hos nordnorske damer. Pulbikum elsket henne. Tror humor-Norge kommer til å se mye til denne damen fremover. Kveldens headliner var Flip Schultz, som jeg har jobbet med før under turnéen til Pablo Fransisco i 2007. Det skulle vise seg å bli et gledelig gjensyn, Flip er en hyggelig og morsom fyr både av og på scenen. Over kan du se et lite backstageintervju jeg gjorde med ham. Snurr film!

torsdag 16. februar 2012

Travle tider - heldigvis.


Livet mitt består av å rekke tog, fly, busser, møter og lydsjekk for tiden. Men jeg skal ikke klage, jeg har tross alt nok å gjøre før jeg går ut i pappapermisjon i nesten to mnd. Forrige uke ble ganske spesiell, da jeg først holdt workshop for Reis Deg Komikerklubb på Josefine og reiste til Stavanger dagen etter på firmajobb (med bombing på tampen!) Så sto Ullevål Sykehus og kreftpasientene for tur sammen med Troels Mathisen, denslags gjør man jo heller ikke hver dag. Men du verden, man lærer mye av å skulle være morsom foran så spesielle forsamlinger.

Hadde også en kanonkveld på Klimt i Lillestrøm hvor jeg ble kjent med et par nye komikere, samt at jeg fikke se dem på scenen. Ble henrykt av stilen til Igor Dunderovic, det er ikke så ofte man ser en østeuropéer være morsom med ukulele. Ingve Connolly Gran var så i støtet at det nesten var skummelt å gå på etter ham, men det gikk helt fint. Snurr film!

mandag 6. februar 2012

Henry Rollins på John Dee



Henry Rollins har lenge vært en person jeg har sett opp til både musikalsk, som forfatter og en av verdens fremste ambassadører for Spoken Word-sjangeren. Med sitt verdenssyn, kritiske blikk på det amerikanske samfunnet og bakgrunn som vokalist i legendariske Black Flag og hardcore-bevegelsen har han nok historier til å holde det gående uten stans foran sitt publikum. Og det gjorde han på alle måter på John Dee i helgen - i hele 2 timer og 50 minutter. Uten pause. Uten å røre en dråpe vann. Med en intensitet få kan stille opp med. Nøyaktig én time for lenge vil kanskje noen si, men Rollins tilhører ikke showbransjen slik vi kjenner den.

Å se ham fortelle er ingen forestilling, selv om mange av grepene han bruker kan minne om standup. Rollins tok oss med på en hektisk reise mellom verdensdelene, alt fra Vietnam, Tibet, Nord-Korea til det åpenbart frenetiske konsumentsamfunnet USA. Hans første møte backstage med et band som kalte seg Metallica (med en litt usikker trommis) og nylige handletur på Costco for å kjøpe stige er ubetalelig informativt og underholdende. Ikke minst harselas med presidentkandidater og den stadige callback'en om at hvis vi ikke kjøper noe hele tiden er det sosialisme, og det er farlige greier, i følge republikanerne. Som ikke klarer å uttale navnet på fjerntliggende land uten å drite seg ut.

Men kveldens kanskje beste historie var om den enorme fyren som stagedivet fra scenen da han spilte i Black Flag, som gikk i gulvet med et brak - med en jente under seg - da alle andre evakuerte gulvet da de så synet av en storvokst mann sveve over dem i et nanosekund før han nesten tok livet av den ene som ikke enset katastrofen som var i ferd med å intreffe. Hun mistet et øye. En historie som kunne vært fortalt på et minutt, men Rollins maler litterære, tydelige og humoristiske bilder som stopper tiden - og er ikke redd for å bruke dem. Jeg gleder meg allerede til neste gang jeg får se ham live. Som han selv sier, jeg er 51 nå, og har ca. 50 år igjen å leve. Jeg tror han mener det.