Ikke alle veier går til Smøla + angst for å dø i en dansebandbuss

Det er alltid hyggelig å treffe på kolleger man faktisk liker når man er ute på jobb, i går var både Andre Jerman og Mads Hadler i Stavanger - så vi rakk å hooke opp etterpå for å ta en brigg på Cementen. Men det ble tidlig kvelden for min del, jeg måtte reise 05.50 i morges for å rekke flyet til Gardermoen og videre til Molde fordi det ikke går fly derfra til Kristiansund som hadde vært forbanna mere praktisk da Smøla er tre timer med bil fra Molde. Det skulle vise seg å bli fire. Fordi arrangøren ga meg beskjed om at en av musikerne han hadde på samme arrangement kom med samme fly som meg, og det var jo ikke akkurat hvem som helst jeg skulle sitte på med videre. Hvor ofte tilbringer man fire timer ombord i en dansebandbuss? Svært, svært skjelden.

Men jeg må si det ble en utelukkende positiv opplevelse, med mange dårlige historier, enda verre vitser, konjakk i pappkrus og innsikt i en kultur jeg ikke har særlig kjennskap til. Det morsomste av alt var deres notoriske hang til å bestikke folkene på fergene med merchandise for å få rabatt, det vanket både cd´er og capser til de ansatte ombord med håp om avslag. Jeg fikk stadig tilbud om konjakk, og takket klokelig nei helt til jeg innså at vi hadde kjørt seks mil i feil retning på smale og glatte kystveier. Da var det bare å takke ja i ren dødsangst og frustrasjon med manglende tro på at vi noensinne ville finne frem. Da slo det meg: Enn om vi kræsjer og jeg omkommer i en dansebandbuss - for en måte å kvittere ut. Men vi gjorde jo ikke det. Omsider kom vi frem og folket på Smøla var urovekkende entusiastiske. Stående applaus og greier. Hvem skulle trodd det.

Logistikk, til -> fra, hit og dit, frem og tilbake.

Livet mitt er utelukkende basert på tidtabeller i disse dager. Jeg er alt for lite hjemme. Dagen ble tilbrakt på bussekspressen til Seljord, hvor jeg blir til torsdag og tar samme buss 04.00 om morgenen for å rekke hjem og hente rene klær før jeg reiser til Stavanger fra Gardermoen (jeg bor i Tønsberg) hvor jeg skal rekke to jobber ila. to timer, altså må jeg transporteres fra Sandnes til Stavanger og deretter tilbake til Gardermoen og videre til Molde for å kjøres tre timer i bil til Smøla for siste jobb denne uka. Julebordsesongen er på alle måter en periode med mye jobb, men jeg hadde fortrengt hvor mye reising det innebærer. Men en morsom ting skjedde denne uka, et reklamebyrå i min nye hjemby engasjerte meg på en spekkjobb (altså at man prøver å få en kunde til å bruke byrået til reklame og kommunikasjon) og kunden likte resultatet og går for løsningen. Det er jo greit å vite at man ikke har mistet grepet helt som reklamemann. Så blir det visst litt jobbing med dem fremover, og det ser jeg veldig frem til. Jeg er forøvrig prisgitt min nye pihone når jeg må vente eller reise mye, du verden så mye bra apps man har tilgjengelig. Det nye nå er Fieldrunners. Timesvis med strategi-moro. Prøv.

En skal gjøre mye rart, egentlig.

Den siste uka har vært ganske pussig. Var en tur for å holde foredrag på BI Trondheim i anledning temakveld, og det er vel det samme som å gi en saks til en toåring. Men det gikk veldig bra, og jeg har bakt inn Hawksandwich-syndromet i presentasjonen – noe som falt i smak. Stående applaus er jo alltid stas. Rakk å blåse av et kvarter på Samfunnet etterpå, fikk noen minutter etter Dag Sørås, som forøvrig gjør det skarpt i England for tiden. Og det er jo ganske sensasjonelt, jeg vet ikke om noen andre norske komikere som har lykkes der borte. Skulle ønske jeg hadde baller (og tid) til å gjøre det samme.

Crazy stemning på Lillestrøm.
For en tid tilbake ringte Jonas Rønning meg og spurte om jeg kunne være kursleder på en ungdomsklubb i Lillestrøm da han ikke kunne, så jeg sa likegodt ja. Jeg ble forespeilet en gjeng på ca. 15-16 år, som er utfordrende nok i seg selv. Fem av åtte påmeldte dukket opp. To fra Tsjetsjenia, en tyrker og to etniske nordmenn med snittalder 13 år. Tirsdagen etter dukket to av fem opp, og da var det bare å jobbe knallhardt med tekster til denne uka, hvor ting skulle fremføres med meg som konferansier + et par andre innslag. Tyrkiske Celim hadde fantastiske resonnementer av typen ”jeg iriterer meg over storesøsknene mine, fordi de tror de er eldre enn meg, ikke sant.” Eller som kameraten Omar skrev: ”Når jeg blir stor skal jeg bli advokat, sånn at jeg kan få ut Celim når han havner i fengsel”. Ingen av dem dukket opp. Vi hadde jo avtalt at jeg skulle være konferansier, så da måtte jeg jo det - og serverte de få fremmøtte artigheter som slo delvis an mellom bluesband, rap, en singer/songwriter og et progmetalband med tekniske problemer. Noen ganger elsker jeg jobben min, andre ganger lurer jeg på hva man egentlig holder på med.

På vei til toget klarte jeg i min villfarelse å ta med meg en kvittering fra automaten i stedet for billetten min, på den sto det Lillestrøm-Rånåsfoss. Det kommer man ikke til Tønsberg med. Men jeg klarte å snakke meg ut av det og slapp å kjøpe ny billett. Det finnes snille konduktører også.

En T-bane. 4 billettautomater. Ingen virker.

Fikk låne dette bildet av en kompis som bor ved Ensjø. Det sier vel alt om hvilken elendig forfatning Oslo Sporveier er i for tiden, og sikkert i mange år fremover. Etter 24 år med mislykkede forsøk er et felles billettsystem for Oslo-området i ferd med å rakne fullstendig. Sporveiene, Stor-Oslo Lokaltrafikk og NSB har sløst bort utallige år og millioner av kroner ved å bl.a. velge hver sin leverandør av maskiner og programvare (!) og klarer naturligvis ikke å enes om hvem som skal betale regningen. Eller hvorfor ting ikke virker. For det gjør det ikke. Stemplingsautomat, du har kommet for å bli. Men ikke den som står på Ensjø, altså.

Om lommemenn og svineinfluensa

Hysteriet går sin seiersgang over det ganske land, jeg var på apoteket i morges for å kjøpe tannbørste - og det var kø utenfor. Kan det ha en sammenheng? Jeg vet ikke. Jeg har selv pådratt meg litt snue, men jeg tror ikke det er game over for min del. I all uvitenhet burde jeg kanskje holde tåta i tilfelle jeg blir rammet, jeg vet jo egentlig ikke hvor ille det er å få svinesyken. Enn så lenge velger jeg å fortsette livet som normalt.

Jeg var innom Prøverøret i går for å teste ut litt nytt materiale, gjorde ikke særlig overraskende en greie på lommemannen. Som fungerte helt greit. Han er jo et brennhett tema i disse dager, og med så mange idiotiske unnskyldninger er det nærmest umulig å ikke harselere med dette patetiske og lett tilbakestående mennesket. Han føler seg stigmatisert i media, stakkar. Det er kanskje fordi du er en pedofil overgriper, det. Du er skadelig for andre, din idiot. Han påstår også at han tok viagra mot migrene. Det er vel omtrent det samme som å ta extasy mot spedalskhet, det gjør ingenting bedre. Og blottingen foran småbarn? Det var for å straffe kona. Selvfølgelig. Det er jo gjerne det menn gjør etter en krangel, oppsøker en barneskole for å nappe laksen foran ungene. Det hadde ingenting med seksuell tenning å gjøre. Og da han ble spurt om hvorfor han sto med erigert penis i dusjen på svømmehallen foran barna forklarer han at han hadde en noe større penis på grunn av astmamedisiner han tok på den tiden. Han poengterer nok en gang at dette ikke hadde noe med tenning å gjøre. Ingenting. Og klipt hull i buksene? Neida. Det måtte det være noen andre som hadde gjort. Alle disse barna, vet du. Som nærmest tok løpefart og stupte nedi bukselommene hans - det var ungene som hadde utvidet dem med fingrene sine. Klart det.

Det rare med denne saken er at jeg nesten ser en syk underholdningsverdi i å lese hva han prøver å komme unna med. Jeg er spent på neste unnvikende svar på beskyldningene mot ham, og håper han blir fotfulgt resten av livet så han ikke skader flere barn.

Hawk-to-do-it!

Untitled from Hanne Jensen on Vimeo.

Pins - hva skjedde, egentlig?

Det var i det herrens år 1994. Det skulle arrangeres olympiske leker i idylliske Lillehammer. Såkalt verdifulle pins med begrenset opplag ble lagt ut for salg. Samlerne gikk fra sans og samling. Titusener av kroner ble bladd opp og byttet mot disse mikroskopiske gullbarrene. Det var for ren valuta å regne. Så skulle alle lage pins. Firmaer, festivaler, organisasjoner, politiske partier, foreninger. Og vi skulle bære dem på jakkeslaget med en slags påtatt stolthet, pins handlet om identitet og i beste fall status. Jeg kan huske jeg hadde en med "vær snill mot dyrene" fra Dyrebeskyttelsen. Den var vel strengt tatt aldri verdt noe, men jeg husker den som en av mine favoritter. Pins er ikke verdt stort i dag. De er vel stort sett for verdiløst skrap å regne. De slenger vel rundt i skuffer og skap og på loppemarkedene rundt om kring. Kanskje pryder de fremdeles en og annen rallarhatt, men jeg lurer på om ikke de ivrigste samlerne som brukte titusener av kroner på moroa muligens føler seg litt snytt. Det eneste som er igjen er vel affeksjonsverdien og tapt kapital.