Hvordan er det jeg gjør?

Fikk denne mailen i dag:

"Hei,
Hvordan er det du gjør?, Vel det er min glede å skrive til deg i dag, Mitt navn er seier. Jeg vil vite mer om deg og være din venn, og å etablere en hederlig vennskap med deg. Jeg ønsker du å sende e-post til meg slik at jeg vil kunne fortelle deg mer om meg selv og sende meg bilde til deg. Jeg venter for din positive respons, Takk.
seier"

Og for sikkerhets skyld fikk jeg den også på engelsk. Sånn at det ikke blir noen misforståelser:

"Hi, How are you doing?, Well it is my pleasure to write to you today, My name is victory. I want to know more about you and to be your friend and to establish an honorable friendship with you. I would want you to send email to me So that i will be able to tell you more about myself and send my photo to you. I am Awaiting for your positive response, Thanks.
victory"

Jeg tror ikke det blir noe mellom meg og Seier, egentlig.

Og hva jobber du med ellers?

Ofte blir jeg spurt om hva jeg gjør ved siden av å være komiker. Ikke stort, pleier jeg å svare. Det er dette jeg lever av. Så det går an å leve av det, altså? Spør de igjen. Jeg bekrefter at det gjør faktisk det. Og at det er et privilegium å være humorist på heltid. All frihet det gir meg, at jeg kan jobbe når jeg vil, mer tid til familien og samtidig verdens morsomste yrke. Det finnes ikke større kick enn når latteren begynner å rulle, særlig hvis det er nytt materiale som funker. Ofte gjør det ikke det, men det må man tåle. Men en lett jobb er det ikke. Det er som å gå opp i muntlig eksamen fire ganger i uka, med nye sensorer hver gang.

Datteren til noen venner av meg på ca fem år spurte meg hva jeg jobbet med, og jeg svarte at jeg er komiker. Hun lurte så klart på hva det var, og jeg forklarte etter beste evne at jobben min er å reise rundt og stå foran mennesker og tulle med dem, å få dem til å le. Det er vel ingen jobb, sa hun. Joda, det er det. Nei. Jo. Nei. Jo. Nei, det går ikke an. Jobb er når man gjør noe hele dagen og er sliten når man kommer hjem, sa hun. Det ble vanskelig å forklare. Så spurte hun meg hva jeg hadde i overleppa. Snus, sa jeg. Kan jeg få en, spurte hun. -Nei, det smaker ikke godt, skjønner du. Dessuten er det ikke bra å snuse.

- Hvorfor gjør du det da?

Svar skyldig.

Homewrecker Elephant

Har min første frihelg på så lenge jeg kan huske, og har tilbrakt så mye tid som mulig med sønnen min. På denne tiden av året har jeg en fraværsprosent som er horribel, så det gjelder å passe på når man først er hjemme. Skulle egentlig ta et bilde av ham hvor han leker med dukkehuset sitt under trappa, men kom til å smelle av kameraet på telefonen - og vips. Plutselig ble det nesten kunst. Så jeg tok et til.

Kjerringprat.

Det fascinerer meg hvordan gamle damer kan holde praten gående om ingenting. Innholdsløse, indignerte samtaler hvor den ene gjentar den andre mens det nikkes, bekreftes og enes om hvor gærnt alt har blitt. Om barnebarnet som dater en tyrker og hvordan det skal gå, at hun har søkt seg til folkehøyskole og alt det rare man hører om disse skolene som egentlig ikke er skole, nabodamen som har ramlet overende eller pådratt seg alzheimer fordi hun ikke husker å hilse lenger, hvor forferdelig dyr maten i Norge er, at man heller skulle bodd i syden hvor det faktisk går an å ta seg et glass vin uten å gå konkurs, hvor det er varmt og ikke så redselsfullt som her når vinteren kommer. Jada, så det. Neida, du vet atte det er sånn det har blitt det. Jada. Det er noe med det. Sier du det, altså? Det er for galt, vet du. Nesten hundre kroner for en pakke sigaretter. Ikke det at jeg røyker lenger, men jeg har gjort det og mener at folk bør da få lov til å ta seg en røyk til kaffen. Men nei, det skal jo ikke være lov å kose seg lenger i dette landet.

I dag overhørte jeg to tanter som ikke var særlig fornøyd med kollektivtilbudet. Dame 1 hadde mye på hjertet: Det er jo ikke lagt opp til at man skal ta bussen i det landet her. Nei. De går jo hver halvtime, bare - og alltid forsinket! Kan det ikke gå an å komme når det står at de skal komme, da? Også så fulle som de er på morgenen og ettermiddagen! Nei, jeg tar heller drosje da jeg, altså. Jammen er du ikke enig, da? Også disse sjåførene, som ikke kan norsk? Man skjønner jo ikke hva de sier! Vet du at hvis det ikke hadde vært for at jeg vet hvor jeg bor så hadde jeg aldri visst hvor jeg skulle gå av! Uff, nei. Sånn har det blitt, altså.

Dame 2: Ja, sånn har det blitt.

Og forresten, om du har mistet badebuksa di et sted mellom Hellalia og Borgheim,
så henger den rett bak i skogen her.

Finn 200 Feil til - ny bok?

Mange som kjøpte boka mi da den kom ut i fjor etterlyser en oppfølger, og jeg jobber med saken. Forlaget har ikke gitt meg 100% go ennå, så jeg avventer situasjonen. Dersom jeg klarer å sope inn nok materiale til å snekre sammen en ny er det jo ikke verre enn å se om noen andre har lyst til å gi den ut. Den hadde jo selvfølgelig vært perfekt å få ut i handelen nå før jul, men sånn ble det desverre ikke. Mange har sendt meg helt fantastiske bidrag, i tillegg til at jeg har tatt en del bilder selv. Så får vi se, da. Enn så lenge kan dere jo se på noen smakebiter her:


Her serveres både union og Kongscampi.

Bilferige til Sverige?

Jeg føler at det mangler en bokstav her.

Bra det ikke er tupért ost. Eller kreppet.

Tidenes backstage, trusler fra smilets land og Tyrkias historie på 20 minutter

Vi komikere har alltid en raider, det vil si en liste med ting vi gjerne vil ha i forkant av et show. Noen gjør bare alt det de kan for å tilrettelegge, og noen tar kontrakten litt vel bokstavelig. Som at man skal ha et toalett og bad i umiddelbar nærhet. Det er jo noe spesielt å forberede en opptreden på et handicaptoalett, men de skal i alle fall ha for forsøket. Jeg satte meg pent ute i foajéen så lenge. Dagen etter gjorde jeg en jobb for et større selskap i Oslo, hvor jeg fikk et av de rareste spørsmålene jeg har fått gjennom snart 12 år som komiker. En liten dame, trolig av Thailandsk opprinnelse, rakk opp hånda og lurte på om hun kunne få komme opp på scenen og slå meg. Jeg sa at nei, det kunne hun nok ikke. Hva årsaken var aner jeg ikke, jeg hadde hverken fornærmet henne eller sagt noe feil - så langt.

Dagen etter stakk jeg tilfeldigvis innom en thaisjappe i Oslo for å spise litt før jeg satte kursen mot Kolbotn, og bestilte Red Curry. "Lage nå?" spurte damen bak disken. Merkelig. Hva slags svar forventet hun her? Nei, jeg tror jeg setter meg ned og venter en times tid og SÅ bestiller? Eller trodde hun jeg skulle ta opp forhåndsbestilling til neste torsdag? 20 min senere kom i alle fall maten, og den smakte fantastisk.

Samme kveld skulle jeg rekke to opptredener, det ene som nevnt i Kolbotn og deretter Unge Funksjonshemmede som var samlet i Asker. Altså måtte jeg kaste meg i en taxi idét jeg var ferdig og sette kursen mot andre siden av Oslo, med en tyrkisk sjåfør som ga meg en lyninnføring om Tyrkias histore etter første verdenskrig. Kalifer, Sultaner, Suleyman den Store, Ataturk, etc. Alt jeg gjorde var å si at jeg aldri har vært i Istanbul, men har lyst til å dra dit. Nå har jeg faktisk enda mere lyst til å reise. Selv om taxituren kom på 964 kroner. Tusen spenn. Det har jeg aldri betalt for en drosje før.

Så lite det skal til noen ganger.

Jeg elsker denne damen. Som har det så fantastisk moro med Photo Booth. Det er vel strengt tatt ikke mulig å ikke la seg rive med av slikt. Tror jeg har sett den syv ganger nå!