Ofte blir jeg spurt om hva jeg gjør ved siden av å være komiker. Ikke stort, pleier jeg å svare. Det er dette jeg lever av. Så det går an å leve av det, altså? Spør de igjen. Jeg bekrefter at det gjør faktisk det. Og at det er et privilegium å være humorist på heltid. All frihet det gir meg, at jeg kan jobbe når jeg vil, mer tid til familien og samtidig verdens morsomste yrke. Det finnes ikke større kick enn når latteren begynner å rulle, særlig hvis det er nytt materiale som funker. Ofte gjør det ikke det, men det må man tåle. Men en lett jobb er det ikke. Det er som å gå opp i muntlig eksamen fire ganger i uka, med nye sensorer hver gang.
Datteren til noen venner av meg på ca fem år spurte meg hva jeg jobbet med, og jeg svarte at jeg er komiker. Hun lurte så klart på hva det var, og jeg forklarte etter beste evne at jobben min er å reise rundt og stå foran mennesker og tulle med dem, å få dem til å le. Det er vel ingen jobb, sa hun. Joda, det er det. Nei. Jo. Nei. Jo. Nei, det går ikke an. Jobb er når man gjør noe hele dagen og er sliten når man kommer hjem, sa hun. Det ble vanskelig å forklare. Så spurte hun meg hva jeg hadde i overleppa. Snus, sa jeg. Kan jeg få en, spurte hun. -Nei, det smaker ikke godt, skjønner du. Dessuten er det ikke bra å snuse.
- Hvorfor gjør du det da?
Svar skyldig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar