Tidenes backstage, trusler fra smilets land og Tyrkias historie på 20 minutter

Vi komikere har alltid en raider, det vil si en liste med ting vi gjerne vil ha i forkant av et show. Noen gjør bare alt det de kan for å tilrettelegge, og noen tar kontrakten litt vel bokstavelig. Som at man skal ha et toalett og bad i umiddelbar nærhet. Det er jo noe spesielt å forberede en opptreden på et handicaptoalett, men de skal i alle fall ha for forsøket. Jeg satte meg pent ute i foajéen så lenge. Dagen etter gjorde jeg en jobb for et større selskap i Oslo, hvor jeg fikk et av de rareste spørsmålene jeg har fått gjennom snart 12 år som komiker. En liten dame, trolig av Thailandsk opprinnelse, rakk opp hånda og lurte på om hun kunne få komme opp på scenen og slå meg. Jeg sa at nei, det kunne hun nok ikke. Hva årsaken var aner jeg ikke, jeg hadde hverken fornærmet henne eller sagt noe feil - så langt.

Dagen etter stakk jeg tilfeldigvis innom en thaisjappe i Oslo for å spise litt før jeg satte kursen mot Kolbotn, og bestilte Red Curry. "Lage nå?" spurte damen bak disken. Merkelig. Hva slags svar forventet hun her? Nei, jeg tror jeg setter meg ned og venter en times tid og SÅ bestiller? Eller trodde hun jeg skulle ta opp forhåndsbestilling til neste torsdag? 20 min senere kom i alle fall maten, og den smakte fantastisk.

Samme kveld skulle jeg rekke to opptredener, det ene som nevnt i Kolbotn og deretter Unge Funksjonshemmede som var samlet i Asker. Altså måtte jeg kaste meg i en taxi idét jeg var ferdig og sette kursen mot andre siden av Oslo, med en tyrkisk sjåfør som ga meg en lyninnføring om Tyrkias histore etter første verdenskrig. Kalifer, Sultaner, Suleyman den Store, Ataturk, etc. Alt jeg gjorde var å si at jeg aldri har vært i Istanbul, men har lyst til å dra dit. Nå har jeg faktisk enda mere lyst til å reise. Selv om taxituren kom på 964 kroner. Tusen spenn. Det har jeg aldri betalt for en drosje før.