Kjerringprat.

Det fascinerer meg hvordan gamle damer kan holde praten gående om ingenting. Innholdsløse, indignerte samtaler hvor den ene gjentar den andre mens det nikkes, bekreftes og enes om hvor gærnt alt har blitt. Om barnebarnet som dater en tyrker og hvordan det skal gå, at hun har søkt seg til folkehøyskole og alt det rare man hører om disse skolene som egentlig ikke er skole, nabodamen som har ramlet overende eller pådratt seg alzheimer fordi hun ikke husker å hilse lenger, hvor forferdelig dyr maten i Norge er, at man heller skulle bodd i syden hvor det faktisk går an å ta seg et glass vin uten å gå konkurs, hvor det er varmt og ikke så redselsfullt som her når vinteren kommer. Jada, så det. Neida, du vet atte det er sånn det har blitt det. Jada. Det er noe med det. Sier du det, altså? Det er for galt, vet du. Nesten hundre kroner for en pakke sigaretter. Ikke det at jeg røyker lenger, men jeg har gjort det og mener at folk bør da få lov til å ta seg en røyk til kaffen. Men nei, det skal jo ikke være lov å kose seg lenger i dette landet.

I dag overhørte jeg to tanter som ikke var særlig fornøyd med kollektivtilbudet. Dame 1 hadde mye på hjertet: Det er jo ikke lagt opp til at man skal ta bussen i det landet her. Nei. De går jo hver halvtime, bare - og alltid forsinket! Kan det ikke gå an å komme når det står at de skal komme, da? Også så fulle som de er på morgenen og ettermiddagen! Nei, jeg tar heller drosje da jeg, altså. Jammen er du ikke enig, da? Også disse sjåførene, som ikke kan norsk? Man skjønner jo ikke hva de sier! Vet du at hvis det ikke hadde vært for at jeg vet hvor jeg bor så hadde jeg aldri visst hvor jeg skulle gå av! Uff, nei. Sånn har det blitt, altså.

Dame 2: Ja, sånn har det blitt.

Og forresten, om du har mistet badebuksa di et sted mellom Hellalia og Borgheim,
så henger den rett bak i skogen her.