Standup på engelsk? Oh yes.

Det tok noen år før jeg kastet meg ut i det. Jeg har tenkt på det nå og da, at det hadde vært interessant å prøve seg på scenen på engelsk. Men så mente Chi Ton, primus motor bak standupklubben i Stavanger og sjef for Den Store Norske Humorfestivalen, at jeg absolutt har et potensiale - så da ble det sånn. Dama har visst urokkelig tro på meg som komiker, da hun i tillegg klarte å sette meg opp på en improkveld under årets festival. Skummelt for en pedantisk humorist hvor hver detalj er finjustert tekstmessig, men bare positivt. Å gjøre noe man ikke føler at man mestrer 100% er morsommere enn man skulle tro. Første kvelden på Cementen var gøy, god stemning i publikum gjorde at jeg senket skuldrene og hadde det morsommere på scenen enn på lenge. Ikke minst var jeg i godt selskap - med Yannis Pappas, David Pickett og Siri Seljeseth. Kvelden etter var vi i Sandnes, da satt engelsken litt bedre under huden, og jeg tror jeg leverte enda bedre. Noen uker senere var det klart for festival og standup på engelsk Checkpoint, da turte jeg til og med å teste ut noe av det nye materialet jeg har kokt sammen i det siste. Og om jeg en vakker dag blir like rå som headliner Jason Kavan var med publikum denne kvelden, skal jeg være fornøyd med meg selv. Gleder meg allerede til neste gang, når eller hvor det engang blir.

Ricks & Humorlabbet Bergen sept 2012

Stavanger: Fine by.

Jeg elsker Stavanger. Det har alltid vært en opptur å komme dit, enten i forbindelse med firma- og klubbjobbing, punkrockfestivalen eller lignende. Stavanger har vel det man kan kalle et pulserende uteliv syv dager i uken, og dermed gode forutsetninger for at en fast standupscene har liv laga. Etter at primus motor Chi Ton tok over ansvaret for standupklubben i området har alt blitt mye bedre, hun har til og med klart å etablere en engelskspråklig klubb på fast basis. Her kan du se en liten film fra mine to kvelder i Stavanger og Sandnes i august 2012.

Nå er hele Live på Latter fra 2007 på nett.

Her er showet som ble spilt inn i kjølvannet av Komiprisen i sin helhet. Enjoy!

Ole Brumm på syre

Da jeg og familien tok turen til Los Angeles tidligere i vår måtte vi jo innom Disneyland, men lite visste jeg at Ole Brumm-tunnellen var for folk som liker å ta LSD.

Roundabout Oslo

Oslo med et Powershot S100 i lomma.

The Nesoddbåten must go home

Det ble litt tid å slå ihjel før jeg skulle på scenen på Aker Brygge i sommer, så jeg filmet litt nå og da og redigerte det sammen til denne lille filmen.

The show must go home.

Etter snart 50 show og over 8000 solgte billetter er Sommerlatter 2012 over. Vemodig og deilig på en og samme gang. Og for en opplevelse det har vært, med Vemund Viks fantastiske regi og tre kolleger som på alle måter har vært profesjonelle og lette å jobbe med i snart tre måneder. Ok, Lisa fikk et utbrudd og kalte meg "fittetryne" én gang, men det har hun kalt meg før - så det kan man leve med. Her har jeg snekret sammen en liten film om hele prosessen fra første øving til en av de siste forestillingene.

Seriøst Useriøst - et tullete foredrag

Du trenger et humoristisk innslag til seminaret, fagdagen eller kickoffet, sier du? Her:

Til dere som tror vi bader i solskinn her borte:

Jeg kjøpte denne til sønnen min. Jeg vet ikke hvorfor.

Denne tingesten er så sjuk at jeg bare var nødt til å leke litt med effekter i iMovie.

Is Chewbacca trapped in my nightstand?

Fra Showman til onemanshow

Jeg sto på Latter med bl.a. Håvard Lilleheie i forrige uke, og rakk å ta en prat med ham backstage om å gjøre comebak på standupscenen, forventninger og ikke minst rollen som familiemann og småbarnsfar.

For en latterlig lørdag!

Noen kvelder skiller seg ut på scenen. De gangene hvor komikerne og publikum blir étt, en stor og herlig masse med latter og moro - slike kvelder man skulle ønske aldri tok slutt. Jeg hadde gleden av å være konferansier for en fantastisk gjeng på lørdag, først fikk publikum et gledelig gjensyn med Tore Haukenes - som beviste en gang for alle at selv om han ikke står på scenen tre dager i uka lenger, så har han det fremdeles i seg. Samme stilsikre form og nytt materiale som var en fryd å høre på. Etter ham kom Vidar Hodnekvam på, og for en mitraljøse han er med mikrofonen. Poengene kommer tettere enn juling, jeg har ikke sett maken siden Magnus Jørgensen var aktiv som komiker. Det fineste var komplimentet han ga meg før han skulle på - han ville kjøre nettopp dette settet, for dette hadde han lært av meg.

Etter at jeg hadde fått publikums fokus tilbake var det Trine Lise Olsens tur, tydelig nervøs før hun skulle på. Men helt ubegrunnet. Hun leverte bedre enn jeg noensinne har sett henne - selvsikker, ubegripelig sarkastisk, improviserende og frekk med en herlig autoritet du bare finner hos nordnorske damer. Pulbikum elsket henne. Tror humor-Norge kommer til å se mye til denne damen fremover. Kveldens headliner var Flip Schultz, som jeg har jobbet med før under turnéen til Pablo Fransisco i 2007. Det skulle vise seg å bli et gledelig gjensyn, Flip er en hyggelig og morsom fyr både av og på scenen. Over kan du se et lite backstageintervju jeg gjorde med ham. Snurr film!

Travle tider - heldigvis.

Livet mitt består av å rekke tog, fly, busser, møter og lydsjekk for tiden. Men jeg skal ikke klage, jeg har tross alt nok å gjøre før jeg går ut i pappapermisjon i nesten to mnd. Forrige uke ble ganske spesiell, da jeg først holdt workshop for Reis Deg Komikerklubb på Josefine og reiste til Stavanger dagen etter på firmajobb (med bombing på tampen!) Så sto Ullevål Sykehus og kreftpasientene for tur sammen med Troels Mathisen, denslags gjør man jo heller ikke hver dag. Men du verden, man lærer mye av å skulle være morsom foran så spesielle forsamlinger.

Hadde også en kanonkveld på Klimt i Lillestrøm hvor jeg ble kjent med et par nye komikere, samt at jeg fikke se dem på scenen. Ble henrykt av stilen til Igor Dunderovic, det er ikke så ofte man ser en østeuropéer være morsom med ukulele. Ingve Connolly Gran var så i støtet at det nesten var skummelt å gå på etter ham, men det gikk helt fint. Snurr film!

Henry Rollins på John Dee

Henry Rollins har lenge vært en person jeg har sett opp til både musikalsk, som forfatter og en av verdens fremste ambassadører for Spoken Word-sjangeren. Med sitt verdenssyn, kritiske blikk på det amerikanske samfunnet og bakgrunn som vokalist i legendariske Black Flag og hardcore-bevegelsen har han nok historier til å holde det gående uten stans foran sitt publikum. Og det gjorde han på alle måter på John Dee i helgen - i hele 2 timer og 50 minutter. Uten pause. Uten å røre en dråpe vann. Med en intensitet få kan stille opp med. Nøyaktig én time for lenge vil kanskje noen si, men Rollins tilhører ikke showbransjen slik vi kjenner den.

Å se ham fortelle er ingen forestilling, selv om mange av grepene han bruker kan minne om standup. Rollins tok oss med på en hektisk reise mellom verdensdelene, alt fra Vietnam, Tibet, Nord-Korea til det åpenbart frenetiske konsumentsamfunnet USA. Hans første møte backstage med et band som kalte seg Metallica (med en litt usikker trommis) og nylige handletur på Costco for å kjøpe stige er ubetalelig informativt og underholdende. Ikke minst harselas med presidentkandidater og den stadige callback'en om at hvis vi ikke kjøper noe hele tiden er det sosialisme, og det er farlige greier, i følge republikanerne. Som ikke klarer å uttale navnet på fjerntliggende land uten å drite seg ut.

Men kveldens kanskje beste historie var om den enorme fyren som stagedivet fra scenen da han spilte i Black Flag, som gikk i gulvet med et brak - med en jente under seg - da alle andre evakuerte gulvet da de så synet av en storvokst mann sveve over dem i et nanosekund før han nesten tok livet av den ene som ikke enset katastrofen som var i ferd med å intreffe. Hun mistet et øye. En historie som kunne vært fortalt på et minutt, men Rollins maler litterære, tydelige og humoristiske bilder som stopper tiden - og er ikke redd for å bruke dem. Jeg gleder meg allerede til neste gang jeg får se ham live. Som han selv sier, jeg er 51 nå, og har ca. 50 år igjen å leve. Jeg tror han mener det.

Bergen. Bergen!

Det er alltid stas å komme til Ricks i Bergen. Man møter hyggelige kolleger og et publikum som tåler det meste - jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har stått der de siste årene, men jeg gleder meg like mye hver gang. Standup Bergen har etterhvert blitt en scene hvor det er rom for stor variasjon i humoren, da komikerne har vært flinke og ikke tilpasset seg publikum - men gjort sin greie. Et sted de fleste av oss har vunnet, bombet, snublet og seiret rett og slett fordi det er mulig å ta litt flere sjanser der.
Når det er sagt har vi blitt flinkere til dette også i Oslo de siste årene, men i Bergen har det vært kompromissløst fra dag én - og det er svært frigjørende for oss komikere. Det er med stolthet at jeg har signert på bombeveggen backstage (å bombe betyr å ikke få latter i det hele tatt, gjerne i fire-fem smertefulle minutter). Men uten å feile lærer man heller ingenting. Jeg ser allerede frem til neste gang de vil ha meg over. Jeg elsker Bergen.

Det ordner seg i Fredrikstad.

For en tid tilbake ble jeg kontaktet av Johannes Linderupsen fra Fredrikstad, som hadde en drøm om å starte en lokal standupklubb i byen. Vi ble enige om at jeg skulle kjøre et intensivkurs for ham og andre interesserte, og da jeg ankom byen i forrige uke satt seks deltagere klare til å lære om idéarbeid, tekstskriving og fremføring. Allerede kvelden etter skulle de fremføre materialet sitt for publikum, da Stand Up Fredrikstad har inngått et samarbeid med Verdensspeilet - et genialt lokale både for publikum og utøvere. Og hvilken suksess det ble, det var kø på gata utenfor halvannen time før showstart, og mange måtte snu i døra og gå skuffet hjem da stedet ikke kunne slippe inn flere.

Med tiden kan Stand Up Fredrikstad bli en habil klubb, forhåpentligvis med tilstrømning av lokale talenter som kan bruke scenen som boltreplass - høste latter, gå på trynet, gjøre alle feilene man skal gjøre, lære og erfare. Det er nettopp dette som er meningen med dette tiltaket. Et sted som skal rekruttere, være tilgjengelig for de som har lyst til å prøve seg og alltid et trekkplaster som syr det hele sammen. Det var slik de begynte i bl.a. Bergen, det var ildsjeler som ville starte noe i sin egen by med tomme hender. Etterhvert har de jobbet seg opp, blitt flere og mange av dem særdeles habile komikere, som står på de største scenene rundt om i landet. Nettopp fordi de har hatt sitt eget miljø og sin egen klubb som har gjort det mulig å opptre foran publikum og bli flinkere på scenen. Jeg ønsker Johannes og alle andre humorentusiaster i Fredrikstad lykke til videre, måtte dere få mange, fine kvelder med mye variert, morsomt og rart på scenen. Neste klubbkveld er klar allerede i februar, da med Ørjan Burøe som konferansier og headliner, med et par av gutta som sto den første kvelden + et par debutanter. Her kan du se en liten video fra kurset og premierekvelden:

Ah, Rogaland!