tirsdag 14. desember 2010

Vær stille, konduktør.


Det er ikke alltid NSB setter opp nok vogner til antall passasjerer, så det hender man må stå. Denne gangen hadde jeg flaks, toget kom når det skulle (!) og jeg fant et et ledig sete på stillevogna. Som jeg er fullt inneforstått med hva er. En stille vogn. Jeg hadde knapt rukket å sette meg ned før konduktøren peker på min iphone som ligger ved siden av meg, og sier at den får jeg ikke lov til å bruke. Jeg samtykker, og sier at den er avslått. (Den sto riktignok på lydløs, men det burde holde). Etter en stasjon eller to er han tilbake, og irettesetter fyren på andre siden av gangen for å lese avisa på sin telefon. Det er ikke lov. Det bråker jo sånn. Det er i strid med trivselsreglene.

Spenningen i vogna er til å ta og føle på. Vi smugleser på mobilene våre og holder et våkent blikk med døra, i tilfelle herr regelrytter dukker opp igjen. Jeg er dum nok til å smugåpne macen min for å skrive av kveldens settliste fra skjermen. Ikke så mye som et tastetrykk. Ikke en lyd. Ikke et pip. Da kommer tognazisten igjen, og gir meg huden full for å ikke følge trivselsreglene, som står tydelig skrevet på veggen og lyder: Vennligst ikke snakk, bruk pc, mobil eller musikkspiller her. Jeg legger sammen maskinen umiddelbart, men er dum nok til å argumentere med at jeg bare noterte på en blokk, og at en avis faktisk bråker mer enn meg. En skrukork lager mere støy enn tusjen min. Da er den tilårskomne fyren over meg med en mildt sagt diktatorisk tone og gir meg huden full. Mens han gestikulerer og peker på trivselsreglene. Jeg sier at jeg nekter å bli tilsnakket som et barn, at jeg ikke har gitt fra meg et knyst, og at jeg helst ser at han slutter å kjefte og går et annet sted. Etter en lang og tro tjeneste burde han vite bedre. Dette er da tross alt en stillevogn.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar