Robotene kommer.

Jeg var ute på tur med Jeppe på to år i helgen, vi pleier å stoppe ved nabohuset fordi det står en ATV der. (Motorsykkel med fire hjul, for uinvidde) Sønnen min er fiksert på kjøretøy. Lastebil, traktor, buss, trikk, tog, skurtresker, søppelbil, scooter, listen er uendelig. Men denne dagen var ikke ATV´n interessant, for han fikk øye på noe han aldri hadde sett før. Ikke faren hans heller. På plenen surret en Husqvarna gressklipper-robot rundt alldeles for seg selv. En liten futuristisk doning, som nærmest lydløst summet hit og dit. Kom den til kanten, snudde den og fortsatte i en annen retning. Vi ble stående og måpe. ”Og det?” spurte Jeppe undrende. Gressklipper, sier jeg. En gressklipper som går av seg selv. Gesskippel, sa Jeppe med største selvfølgelighet. Etter å ha stirret på vidunderet i et kvarter ruslet vi videre. Med Terminatorfilmene i friskt minne tenkte jeg at det sikkert bare er snakk om tid før robotene tar over. Gressklipperne tar makten. Mennesket må slåss for sin egen eksistens fordi teknologien har blitt for intelligent. Maskinene tenker selv. Dette er bare begynnelsen. Løpet er kjørt. Hjelp.

Det som slår meg er at dette kommer til å bli normalt for generasjonen som vokser opp. Ikke det at roboter er noe nytt, de har jobbet for mennesker så lenge jeg kan huske. Men nå begynner de å bli en del av husholdningen vår. Jeg tror det er lenge til jeg kan programmere en robot til å rydde kjøkkenet, beise huset eller sortere alt rotet jeg har dyttet inn i garasjen slik jeg vil ha det. Men enn så lenge lar jeg meg fascinere av gressklippere som tenker selv. Et klokt hode sa ”datamaskinene er våre venner, men de kommer ikke og henter oss på flyplassen”. Og det er egentlig helt greit.