Det er rart å tenke på at det har gått ti år siden den fatale kvelden på Roskilde. Vi hadde samlet oss et stykke bak, både fordi det regnet og fordi folk presset seg sammen foran scenen. Vi gledet oss sykt til The Cure, som skulle på etter Pearl Jam. Vi forsto etterhvert at noe var galt lenger foran, vi kunne se folk bli trukket opp og frem av hjelpemannskapene mens Eddie Vedder gjentatte ganger forsøkte å få massen til å bevege seg tre skritt bakover. Vi kunne se ham gå ned på kne i fortvilelse på storskjermene, da skjønte vi også alvoret. Så begynte ryktet å spre seg: Folk dør foran øynene på oss. Vi fikk omsider beskjed om å trekke tilbake til teltområdet da alle konserter ble avlyst fra nå av. Heldigvis tok ledelsen en klok beslutning og lot festivalen fortsette, å sette nesten 100.000 mennesker i bevegelse ut av festivalområdet ville mest sannsynlig ført til flere ulykker den natten. Jeg hadde 1 strek igjen på mobilen, akkurat nok til å ringe hjem til moren min for å si fra at jeg var ok. Jeg gråt da jeg gikk hjem til teltet. Tanken på at ni glade likesinnede nettopp hadde dødd var uvirkelig. For det er jo slik at musikkfestivaler er vår siste utopi, hvor vi samles i fred og fordragelighet på tvers av alder, trosretning, inntekt og bakgrunn for å samles rundt musikken. Også skulle det gå så galt. Sove var helt uaktuelt, så jeg satte meg sammen med noen svensker rett bortenfor. De var like lamslåtte som meg, men vi fikk i alle fall pratet om hva vi tenkte og følte. Vi fant hverandre litt den natta. Dagen etter gikk jeg over til det andre campingområdet for å fange litt mat, og der slo det meg hvor absurd det hele var. Her hadde ni mennesker omkommet bare for noen timer siden, og her danset folk limbo og løper nakne. Kanskje var det helt feil. Kanskje var det helt riktig. Jeg vet ikke. Jeg drakk min halvlitersboks med Matilde Sjokolademelk og forsøkte å fordøye de massive inntrykkene. Det er ti år siden, og jeg kommer aldri til å glemme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar