Reising til og fra standupjobber fører til en del timer i bil, og før helgen hørte jeg gjennom hele ...And Justice For All for første gang på sikkert ti år. Og for en fantastisk plate det er. Den tar meg rett tilbake til august i 1988 - min gamle klassekamerat på videregående Arild Hammerhaug hadde fått kloa i den, vi reiste hjem til ham på Lørenfallet utenfor Lillestrøm fortere enn svint etter skolen for å fordype oss i saligheten. Resultatet ble en ganske søvnløs natt hvor cd-spilleren sto på repeat. Jeg har hørt den sikkert tusen ganger, hvert taktskifte, hver vending og nyanse sitter under huden.
Det slår meg at jeg skjelden hører gjennom en plate lenger, jeg gjør som alle andre - på iphonen og ipoden er det tusenvis av låter man så lett skipper uten å få med seg helheten, tanken bak en produksjon. ...And Justice står for meg som en milepæl innen trashmetallen, selv om jeg mistet troen på menneskeheten etter Lars Ulrich's utspill mot fildeling og "Some Kind Of Monster". Metallica er naturlig nok ikke det de engang var. Men den gangen var det ingen som låt mer brutalt, hardt og leverte mer gjennomtenkt.
Jeg må ta meg tid til å lytte mer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar