mandag 6. februar 2012

Henry Rollins på John Dee



Henry Rollins har lenge vært en person jeg har sett opp til både musikalsk, som forfatter og en av verdens fremste ambassadører for Spoken Word-sjangeren. Med sitt verdenssyn, kritiske blikk på det amerikanske samfunnet og bakgrunn som vokalist i legendariske Black Flag og hardcore-bevegelsen har han nok historier til å holde det gående uten stans foran sitt publikum. Og det gjorde han på alle måter på John Dee i helgen - i hele 2 timer og 50 minutter. Uten pause. Uten å røre en dråpe vann. Med en intensitet få kan stille opp med. Nøyaktig én time for lenge vil kanskje noen si, men Rollins tilhører ikke showbransjen slik vi kjenner den.

Å se ham fortelle er ingen forestilling, selv om mange av grepene han bruker kan minne om standup. Rollins tok oss med på en hektisk reise mellom verdensdelene, alt fra Vietnam, Tibet, Nord-Korea til det åpenbart frenetiske konsumentsamfunnet USA. Hans første møte backstage med et band som kalte seg Metallica (med en litt usikker trommis) og nylige handletur på Costco for å kjøpe stige er ubetalelig informativt og underholdende. Ikke minst harselas med presidentkandidater og den stadige callback'en om at hvis vi ikke kjøper noe hele tiden er det sosialisme, og det er farlige greier, i følge republikanerne. Som ikke klarer å uttale navnet på fjerntliggende land uten å drite seg ut.

Men kveldens kanskje beste historie var om den enorme fyren som stagedivet fra scenen da han spilte i Black Flag, som gikk i gulvet med et brak - med en jente under seg - da alle andre evakuerte gulvet da de så synet av en storvokst mann sveve over dem i et nanosekund før han nesten tok livet av den ene som ikke enset katastrofen som var i ferd med å intreffe. Hun mistet et øye. En historie som kunne vært fortalt på et minutt, men Rollins maler litterære, tydelige og humoristiske bilder som stopper tiden - og er ikke redd for å bruke dem. Jeg gleder meg allerede til neste gang jeg får se ham live. Som han selv sier, jeg er 51 nå, og har ca. 50 år igjen å leve. Jeg tror han mener det.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar