Pins - hva skjedde, egentlig?

Det var i det herrens år 1994. Det skulle arrangeres olympiske leker i idylliske Lillehammer. Såkalt verdifulle pins med begrenset opplag ble lagt ut for salg. Samlerne gikk fra sans og samling. Titusener av kroner ble bladd opp og byttet mot disse mikroskopiske gullbarrene. Det var for ren valuta å regne. Så skulle alle lage pins. Firmaer, festivaler, organisasjoner, politiske partier, foreninger. Og vi skulle bære dem på jakkeslaget med en slags påtatt stolthet, pins handlet om identitet og i beste fall status. Jeg kan huske jeg hadde en med "vær snill mot dyrene" fra Dyrebeskyttelsen. Den var vel strengt tatt aldri verdt noe, men jeg husker den som en av mine favoritter. Pins er ikke verdt stort i dag. De er vel stort sett for verdiløst skrap å regne. De slenger vel rundt i skuffer og skap og på loppemarkedene rundt om kring. Kanskje pryder de fremdeles en og annen rallarhatt, men jeg lurer på om ikke de ivrigste samlerne som brukte titusener av kroner på moroa muligens føler seg litt snytt. Det eneste som er igjen er vel affeksjonsverdien og tapt kapital.

Å tryne på scenen

Jeg var konferansier på Latter i går. Etter pausen skulle jeg ta en lett-på-tå kjekkasspurt opp på scenen, og kom til å glemme at det er to trinn opp og ikke étt. Dermed snublet jeg fremover, helte ut hele halvliteren, gikk ned i knestående og så vel i bunn og grunn rimelig dust ut der jeg snudde meg og så at 240 publikummere lo seg i hjel over min manglende motorikk og relativt klønete entré. Jeg vil gjerne legge til at jeg var klinkende edru, og at jeg muligens ikke har en kropp som er bygd for fart. Men! Folk burde dette mye mer, det blir jo så god stemning av det! Når det er sagt hadde jeg gleden av å observere kompisen min ramle overende ikke bare én, men to ganger på vei hjem fra byen litt senere på kvelden - dog noe mer beruset enn meg. Som forøvrig klarte å pådra seg blåklokke forrige helg, mens han danset. Når vi kom hjem vanket det curry. Det blir jo ikke bedre enn det.

Det måtte vel komme, før eller siden.

Jeg ble kontaktet av en journalist fra Dagbladet forleden, som ville gjøre en sak på hysteriet rundt Hawk Sandwich, som nå ikke bare florerer på underskog, men som har fått sitt eget domene. Sandwichen lever sitt eget liv i cyberspace nå, det er ren galskap. Uten at jeg har en finger med i spillet. Saken kommer i Dagbladet Fredag neste uke. I mellomtiden kan du kikke på mer moro på hawksandwich.com!

Lemmytoast: Ser du frelseren?

En hel masse grunner til at jeg elsker Bergen.

Jeg kjørte siste forestilling med "Christer Torjussen Kommer Til Poenget" for denne omgang i Bergen i går. Byen med alle de rare menneskene og de gamle, fine husene. Hulen, Garage, konstant pissregn og sin særegne kultur, dialekt og identitet. Og best av alt: Standup Bergen. Bortsett fra Latter må Visekjelleren på Ricks være landets beste klubbscene. Alltid bra med folk, helstøpt konsept med 100% dedikerte mennesker som drivkraft, varierte kvelder hvor både lokale talenter, utenbys- og utenlandske komikere blir ivaretatt. I det hele tatt slik en klubb skal drives. Vi kommer til å se mye til Bergenskomikerne fremover, rett og slett fordi de er så fokuserte, hyggelige og flinke. Det var sykt moro å runde av på denne måten, med Christopher Schjelderup som gjorde en fantastisk jobb som support, stappfullt lokale og et publikum du bare finner i Bergen. Hele settet ble visstnok også filmet, så kanskje jeg får lagt ut noen klipp fra showet etterhvert. Drivkreftene bak klubben har lært Bergenserne å elske standup, og jeg elsker dem for det.

(På bildet: undertegnede med to av ressurspersonene i klubben - Bengt Ståle har fått seg dobbel blåklokke etter å ha blitt ranet i Oslo tidligere i høst, og Chr. Schjelderup ville også være med)

Rasist? Fail!

Jeg var på Litteraturuka i Drammen i går for å promotere boka mi sammen med bla. Are Kalvø og Jon Hjørnevik, og kunne slå fast at publikummet på humorkvelden var det man kan kalle "godt voksent". Snittalderen lå vel på 60+. Noe jeg ser på som en utfordring, ikke et problem. Tatt i betraktning at dette faktisk ikke var en standupscene, hadde jeg heller ingen grunn til å bli stresset hvis de ikke lo hele tiden. Men de var da med meg stort sett hele veien, men min inngående analyse av dispenserkaffe på bensinstasjoner og ny tekst om rasistiske skriblerier som den dyslektiske gjøken som malte "SVARTING" på veggen til Ashti Bamarni i Manstad gikk ikke helt inn. Når det er sagt sto det SVARTinG relativt dårlig disponert på veggen. Hva var det han tenkte før han tok malekosten fatt? "Skal vi se... hva skal jeg skrive... Norge for Nordmenn? Nei. Utlendinger ut? Nei. Vent nå litt... jeg skriver at han er mørk i huden! Da flytter han sikkert. Tipper DET forteller hvor kjøleskapet skal stå.

Å male SVARTinG på veggen til folk med annen hudfarge er omtrent like hensiktsmessig som å kalle en dame som ikke vil bli med deg hjem fra byen for "jævla hore". Omtrent like effektivt som å male DRITDYRT på vinduet til en 7-Eleven. Vi VET jo at det er dyrt. De kommer jo ikke til å legge ned av den grunn. De ansatte kommer ikke til å slutte å jobbe. Som en mager trøst sier dette mer om hvor kørka rasister i Norge er. Et miljø peget av skrivefeil, dårlige gener og elendige organisasjonsegenskaper. Evneveike Øyving Heian og Norgespatriotene fikk hele 172 stemmer ved valget i år. Et resultat som simpelthen skriker null fremtid. Heldigvis.

Klagesak? Neppe.

Den siste uka har min kollega Dag Sørås mottatt to skriftlige klager rettet til Latter etter sine opptredener fra publikummere som tydeligvis mener han ikke har noe på scenen å gjøre. Dette viser jo bare at det er et behov for komikk med substans og innhold i dette landet. Vi har nok vært litt for snille og tilpasset oss publikummet vårt i alt for mange år, i stedet for å sette våre egne premisser og utfordre sjangeren. Jeg tør nesten si tannløse og ufarlige. Ikke det at man på død og liv må være kontroversiell, være hardtslående eller ha en politisk agenda, men vi må ha noen som tøyer strikken litt også. Noen som utfordrer fordommene våre, holdningene og verden rundt oss. Det gjør Dag, det er også derfor han blir lagt merke til. Å forsøke å kneble ham har ingen hensikt. Vi trenger litt inspirasjon til å se at det faktisk er mulig å harselere med andre ting enn navlebeskuende, selvopptatt samlivshumor og ting vi vet fra før. Dag har bidratt til å gi meg og mange andre komikere selvtilliten til å våge mer, stå inne for det vi leverer på scenen og utvide horisonten en smule. Jeg applauderer mannen. Norsk standup hadde stått på stedet hvil uten ham.

Hawk Sandwich goes international!

Med skrekkblandet fryd ser jeg nå at både hawksandwich.com og denne tråden med flere tusen hits allerede ligger ute på nett, og i den anledning er det jo på sin plass å legge ut et par nye, vidunderlige fotofikler. Nå også med eget flagg, haha. En av de ivrigste har faktisk laget film om hvordan han lett snekrer sammen retten på sitt eget kjøkken. Hurra! Jeg har skapt et monster! Eller; opphavsmenneskene i utgangspunktet må vel ta på seg æren/skylden, men store Jehova så moro dette er. Håper folk renner ned dørene på Josefine for å se vidunderet servert på fat.

Kurs og Haggis i Oslo

Jeg var kursleder for Reis Deg Komikerklubb i helgen, med hele 16 deltagere - hvorav fire av dem var jenter. Jenter er bra. Vi trenger flere av dem i miljøet. Det var to dager med intens tekstjobbing, og et knippe av dem hadde faktisk et aldri så lite potensiale til å komme seg opp og frem. Vi får nå se. Lørdag kveld var jeg på Anal Cunt og Norges mest utskjelte band, Haggis. Med ny besetning (som vanlig) med unntak av primus motor i fronten, Ottar Stangeland. Som har spilt i bandet siden han var 12 år eller noe, forøvrig en svært habil humorist. Det er ikke mange konserter man ler like mye som når Ottar står på scenen. Og han skuffet ikke denne gangen heller, som da han skjeller ut publikum for å klappe mellom låtene. Flott. Sist orkesteret spilte opp til dans i Oslo ble det tradisjonen tro tumulter og politiet måtte rykke ut. Som dørvakten på Elm Street så fint sa det: "Haggis er i byen igjen". Denne gangen gikk alt fredelig for seg, og Anal Cunt var artig de fire første låtene - så ble det for ensformig for min del. Fikk uansett hengt ut med gamle bekjente, alt i alt en fin helg.