Sønnen min Jeppe er snart ett år, og jeg har skiftet på ham daglig siden dag én. Noe som må gjøres gjennomsnittlig seks ganger pr dag. Altså en helt normal unge. Det som slår meg er hvordan det kan komme like bardus på ham hver gang en bleie skal av og en ny skal på. Jeg tenker at dette må han snart huske at er, en om ikke fornøyelig affære - i det minste ikke særlig farlig. Ei heller vondt, traumatisk eller spesielt ubehagelig. Tvert i mot. Det burde være ganske ok å bli stelt med. Men neida. Hver gang han legges ned på stellebordet er det total mayhem, skriking, full krig og unntakstilstand. Med desperate øyne og hjerteskjærende skrik ser han på meg akkurat som han spør: Hvordan KAN du gjøre dette mot meg? Også du, min far? Min foresatte, mitt opphav? Jeg håper at han en dag innser at jeg vil ham bare vel. Om ikke annet er det fint å tenke på at han kommer til å slutte med det. Bleier, altså. Pappaperm er fine greier.
Ok dette kan høres veldig "overpedagogisk ut" Men jeg har jobbet mye med barn på 1års utviklingsstadie, og av erfaring er det et par ting som kan hjelpe deg. Du kan vise Jeppe bleien og la han ta på den. Si "bleie" og si hva du skal gjøre "Jeppe skal skifte bleie" Eller "pappa skal skifte på Jeppe bleie" Han får se bleien, får ta i den og den bli konkret og når du sier hva som skal skje, så kobler han bleien med handlingen.Du skaper forutsigbarhet. Ellers så kan du bruke forsterker sammen med det jeg nettopp beskrev. I form av å synge det du skal gjøre feks. Da blir kan Jeppe bli litt mere entusiastisk fordi han kjenner igjen den morsomme sangen/kroppsspråket til pappa og forbinder altså bleieskift med noe som er morsomt. Selvsagt kan alt dette overhodet ikke funke. Men du er hjemme på perm og det skader iallefall ikke å trste det ut :)
SvarSlett