Å bade med voksne menn

På treningssenteret jeg ramler innom når jeg har tid har de også et bad vegg i vegg. Med badstu, svømmebasseng, sklier, tyrkisk dampbad og Jacuzzi. Eller boblebad som det heter på norsk. Det hender jeg går en tur dit etter trening, og gjestene går under kategorien "godt voksne" på dagtid. Det er tydelig at de fleste kjenner hverandre, og de boltrer seg i bassenget, prater og svømmer bekymringsløst rundt. Men de er ikke her uten grunn. De venter. De venter på boblebadet, som renser seg selv hvert 15. minutt. Skal man sikre seg en plass i herligheten bør man være tidlig ute, for så straks det begynner å boble strømmer de mot trappa med ivrige svømmetak.

Jeg var førstemann i dag, og fant meg en plass i boblebadet som etter min vurdering har kapasitet til maks 6 personer. Men tilstrømmingen stoppet ikke før vi var åtte stk klemt sammen, uten mulighet til å bevege hverken knær, tær eller armer. "Det er´a plass til en tel" sa den eldre fyren og skviset seg ned mellom meg og sidemannen. Jeg klarte ikke annet enn å fnise av hele situasjonen, jeg har aldri sittet så tett med knærne før, og flyttet jeg én cm på tåa var jeg borti noen andres fot. Enhver homofob ville fått noia, jeg syntes heller det var veldig komisk å sitte som sild i tønne i alt for varmt boblevann mens jeg overhørte praten om kommunal snømåking, juleforberedelser og håndballjenter. "Sånn går nu dagan" sa en av dem før han fortsatte å legge ut om servicenivået på apotekene for tiden.

Vær stille, konduktør.

Det er ikke alltid NSB setter opp nok vogner til antall passasjerer, så det hender man må stå. Denne gangen hadde jeg flaks, toget kom når det skulle (!) og jeg fant et et ledig sete på stillevogna. Som jeg er fullt inneforstått med hva er. En stille vogn. Jeg hadde knapt rukket å sette meg ned før konduktøren peker på min iphone som ligger ved siden av meg, og sier at den får jeg ikke lov til å bruke. Jeg samtykker, og sier at den er avslått. (Den sto riktignok på lydløs, men det burde holde). Etter en stasjon eller to er han tilbake, og irettesetter fyren på andre siden av gangen for å lese avisa på sin telefon. Det er ikke lov. Det bråker jo sånn. Det er i strid med trivselsreglene.

Spenningen i vogna er til å ta og føle på. Vi smugleser på mobilene våre og holder et våkent blikk med døra, i tilfelle herr regelrytter dukker opp igjen. Jeg er dum nok til å smugåpne macen min for å skrive av kveldens settliste fra skjermen. Ikke så mye som et tastetrykk. Ikke en lyd. Ikke et pip. Da kommer tognazisten igjen, og gir meg huden full for å ikke følge trivselsreglene, som står tydelig skrevet på veggen og lyder: Vennligst ikke snakk, bruk pc, mobil eller musikkspiller her. Jeg legger sammen maskinen umiddelbart, men er dum nok til å argumentere med at jeg bare noterte på en blokk, og at en avis faktisk bråker mer enn meg. En skrukork lager mere støy enn tusjen min. Da er den tilårskomne fyren over meg med en mildt sagt diktatorisk tone og gir meg huden full. Mens han gestikulerer og peker på trivselsreglene. Jeg sier at jeg nekter å bli tilsnakket som et barn, at jeg ikke har gitt fra meg et knyst, og at jeg helst ser at han slutter å kjefte og går et annet sted. Etter en lang og tro tjeneste burde han vite bedre. Dette er da tross alt en stillevogn.

Når menn møter menn: gjesteblogg

Nytt innlegg på pappasblogg.no i dag, trykk her for å lese. Ellers kan du også lese om hvordan det første året som foresatt har en tendens til å utarte seg her.

Skulle tatt seg ut.

Askers gater uten natteravnenes innsats.

De siste ukene har vært over middels hektiske, med både klubb- og firmajobber. På én fredag gjorde jeg tre show fordelt geografisk på Trondheim, Drammen og Oslo. Sånt blir man veldig sliten av, men jeg er jo fornøyd med å faktisk være en etterspurt komiker. Det kunne jo vært så mye verre. For en tid tilbake ble jeg bedt om å gjøre et foredrag på Frivillighetskonferansen i Asker, altså for folk som bidrar uten lønn for andre mennesker. Det være seg de som jobber på kulturarrangementer, 17. mai, rydder strender, idrettsanlegg, turstier, Natteravner, etc. Presentasjonen la vekt på hvordan samfunnet ville sett ut uten frivilliges innsats, selvfølgelig med mye overdrivelser og skrekk- scenarios - slik foredragene mine pleier å være. Som f.eks. Peer Gynt uten frivillig hjelp. Sponset tilbake til steinalderen:

Jeg visste på forhånd at publikummet denne dagen kom til å være såkalt "godt voksne", men denne gjengen hadde mer livserfaring enn som så. Skremmende til å begynne med; Ville de godta de mildt sagt naive og tidvis idiotiske problemstillingene og løsningene mine? Åjada. Jeg skal med dette slutte å undervurdere folk over 60.
For en lattermild gjeng:


Nå gjenstår et par bedriftsjobber, så er det på tide å snø inne og forberede jula så godt det lar seg gjøre. Og hei, det ble lagt ut et nytt liveklipp fra Latter på VGTV i forrige uke. Det kan du se ved å trykke på denne linken. Etter at jeg ble referert til som "samlivskomiker Christer Torjussen" (hva faen!!) tenkte jeg det var på tide å skrive litt mindre navlebeskuende standup og heller fokusere på ting jeg egentlig ikke burde bruke energi på. Det er vel dét som gjør det morsomt. Og neida, jeg kjørte ikke noe av materialet fra VGTV på Frivillighetskonferansen. Ikke onelineren om skamklipping av tyskertøser etter krigen heller.

Hvordan er det jeg gjør?

Fikk denne mailen i dag:

"Hei,
Hvordan er det du gjør?, Vel det er min glede å skrive til deg i dag, Mitt navn er seier. Jeg vil vite mer om deg og være din venn, og å etablere en hederlig vennskap med deg. Jeg ønsker du å sende e-post til meg slik at jeg vil kunne fortelle deg mer om meg selv og sende meg bilde til deg. Jeg venter for din positive respons, Takk.
seier"

Og for sikkerhets skyld fikk jeg den også på engelsk. Sånn at det ikke blir noen misforståelser:

"Hi, How are you doing?, Well it is my pleasure to write to you today, My name is victory. I want to know more about you and to be your friend and to establish an honorable friendship with you. I would want you to send email to me So that i will be able to tell you more about myself and send my photo to you. I am Awaiting for your positive response, Thanks.
victory"

Jeg tror ikke det blir noe mellom meg og Seier, egentlig.

Og hva jobber du med ellers?

Ofte blir jeg spurt om hva jeg gjør ved siden av å være komiker. Ikke stort, pleier jeg å svare. Det er dette jeg lever av. Så det går an å leve av det, altså? Spør de igjen. Jeg bekrefter at det gjør faktisk det. Og at det er et privilegium å være humorist på heltid. All frihet det gir meg, at jeg kan jobbe når jeg vil, mer tid til familien og samtidig verdens morsomste yrke. Det finnes ikke større kick enn når latteren begynner å rulle, særlig hvis det er nytt materiale som funker. Ofte gjør det ikke det, men det må man tåle. Men en lett jobb er det ikke. Det er som å gå opp i muntlig eksamen fire ganger i uka, med nye sensorer hver gang.

Datteren til noen venner av meg på ca fem år spurte meg hva jeg jobbet med, og jeg svarte at jeg er komiker. Hun lurte så klart på hva det var, og jeg forklarte etter beste evne at jobben min er å reise rundt og stå foran mennesker og tulle med dem, å få dem til å le. Det er vel ingen jobb, sa hun. Joda, det er det. Nei. Jo. Nei. Jo. Nei, det går ikke an. Jobb er når man gjør noe hele dagen og er sliten når man kommer hjem, sa hun. Det ble vanskelig å forklare. Så spurte hun meg hva jeg hadde i overleppa. Snus, sa jeg. Kan jeg få en, spurte hun. -Nei, det smaker ikke godt, skjønner du. Dessuten er det ikke bra å snuse.

- Hvorfor gjør du det da?

Svar skyldig.

Homewrecker Elephant

Har min første frihelg på så lenge jeg kan huske, og har tilbrakt så mye tid som mulig med sønnen min. På denne tiden av året har jeg en fraværsprosent som er horribel, så det gjelder å passe på når man først er hjemme. Skulle egentlig ta et bilde av ham hvor han leker med dukkehuset sitt under trappa, men kom til å smelle av kameraet på telefonen - og vips. Plutselig ble det nesten kunst. Så jeg tok et til.

Kjerringprat.

Det fascinerer meg hvordan gamle damer kan holde praten gående om ingenting. Innholdsløse, indignerte samtaler hvor den ene gjentar den andre mens det nikkes, bekreftes og enes om hvor gærnt alt har blitt. Om barnebarnet som dater en tyrker og hvordan det skal gå, at hun har søkt seg til folkehøyskole og alt det rare man hører om disse skolene som egentlig ikke er skole, nabodamen som har ramlet overende eller pådratt seg alzheimer fordi hun ikke husker å hilse lenger, hvor forferdelig dyr maten i Norge er, at man heller skulle bodd i syden hvor det faktisk går an å ta seg et glass vin uten å gå konkurs, hvor det er varmt og ikke så redselsfullt som her når vinteren kommer. Jada, så det. Neida, du vet atte det er sånn det har blitt det. Jada. Det er noe med det. Sier du det, altså? Det er for galt, vet du. Nesten hundre kroner for en pakke sigaretter. Ikke det at jeg røyker lenger, men jeg har gjort det og mener at folk bør da få lov til å ta seg en røyk til kaffen. Men nei, det skal jo ikke være lov å kose seg lenger i dette landet.

I dag overhørte jeg to tanter som ikke var særlig fornøyd med kollektivtilbudet. Dame 1 hadde mye på hjertet: Det er jo ikke lagt opp til at man skal ta bussen i det landet her. Nei. De går jo hver halvtime, bare - og alltid forsinket! Kan det ikke gå an å komme når det står at de skal komme, da? Også så fulle som de er på morgenen og ettermiddagen! Nei, jeg tar heller drosje da jeg, altså. Jammen er du ikke enig, da? Også disse sjåførene, som ikke kan norsk? Man skjønner jo ikke hva de sier! Vet du at hvis det ikke hadde vært for at jeg vet hvor jeg bor så hadde jeg aldri visst hvor jeg skulle gå av! Uff, nei. Sånn har det blitt, altså.

Dame 2: Ja, sånn har det blitt.

Og forresten, om du har mistet badebuksa di et sted mellom Hellalia og Borgheim,
så henger den rett bak i skogen her.

Finn 200 Feil til - ny bok?

Mange som kjøpte boka mi da den kom ut i fjor etterlyser en oppfølger, og jeg jobber med saken. Forlaget har ikke gitt meg 100% go ennå, så jeg avventer situasjonen. Dersom jeg klarer å sope inn nok materiale til å snekre sammen en ny er det jo ikke verre enn å se om noen andre har lyst til å gi den ut. Den hadde jo selvfølgelig vært perfekt å få ut i handelen nå før jul, men sånn ble det desverre ikke. Mange har sendt meg helt fantastiske bidrag, i tillegg til at jeg har tatt en del bilder selv. Så får vi se, da. Enn så lenge kan dere jo se på noen smakebiter her:


Her serveres både union og Kongscampi.

Bilferige til Sverige?

Jeg føler at det mangler en bokstav her.

Bra det ikke er tupért ost. Eller kreppet.

Tidenes backstage, trusler fra smilets land og Tyrkias historie på 20 minutter

Vi komikere har alltid en raider, det vil si en liste med ting vi gjerne vil ha i forkant av et show. Noen gjør bare alt det de kan for å tilrettelegge, og noen tar kontrakten litt vel bokstavelig. Som at man skal ha et toalett og bad i umiddelbar nærhet. Det er jo noe spesielt å forberede en opptreden på et handicaptoalett, men de skal i alle fall ha for forsøket. Jeg satte meg pent ute i foajéen så lenge. Dagen etter gjorde jeg en jobb for et større selskap i Oslo, hvor jeg fikk et av de rareste spørsmålene jeg har fått gjennom snart 12 år som komiker. En liten dame, trolig av Thailandsk opprinnelse, rakk opp hånda og lurte på om hun kunne få komme opp på scenen og slå meg. Jeg sa at nei, det kunne hun nok ikke. Hva årsaken var aner jeg ikke, jeg hadde hverken fornærmet henne eller sagt noe feil - så langt.

Dagen etter stakk jeg tilfeldigvis innom en thaisjappe i Oslo for å spise litt før jeg satte kursen mot Kolbotn, og bestilte Red Curry. "Lage nå?" spurte damen bak disken. Merkelig. Hva slags svar forventet hun her? Nei, jeg tror jeg setter meg ned og venter en times tid og SÅ bestiller? Eller trodde hun jeg skulle ta opp forhåndsbestilling til neste torsdag? 20 min senere kom i alle fall maten, og den smakte fantastisk.

Samme kveld skulle jeg rekke to opptredener, det ene som nevnt i Kolbotn og deretter Unge Funksjonshemmede som var samlet i Asker. Altså måtte jeg kaste meg i en taxi idét jeg var ferdig og sette kursen mot andre siden av Oslo, med en tyrkisk sjåfør som ga meg en lyninnføring om Tyrkias histore etter første verdenskrig. Kalifer, Sultaner, Suleyman den Store, Ataturk, etc. Alt jeg gjorde var å si at jeg aldri har vært i Istanbul, men har lyst til å dra dit. Nå har jeg faktisk enda mere lyst til å reise. Selv om taxituren kom på 964 kroner. Tusen spenn. Det har jeg aldri betalt for en drosje før.

Så lite det skal til noen ganger.

Jeg elsker denne damen. Som har det så fantastisk moro med Photo Booth. Det er vel strengt tatt ikke mulig å ikke la seg rive med av slikt. Tror jeg har sett den syv ganger nå!

Stø dei lokale komikarane!

I forrige uke hadde jeg gleden av å få headline på en av de mindre og uavhengige standupklubbene utenfor Oslo, på Klimt i Lillestrøm. Primus motor Jan Gorakh Bremdal står bak tiltaket, og det er en fryd å være komiker når man kommer til steder utenfor hvor man kan dele scene med både nykommere og etablerte. Foran et publikum som gir alle en sjanse, uansett hvem man er. Standupsjangeren er i dag veldig preget av profilering, hvor kjent man er i media og kanskje ikke hva man er god for. For 10 år siden gikk folk for å se standup fordi det var nytt i Norge, og var nødvendigvis ikke så opptatt av navn. Derfor er det utrolig viktig at det eksisterer klubber rundtomkring som ivaretar nettopp muligheten for komikere på alle nivåer til å opptre.

Jeg har også lyst til å trekke frem Standup Ålesund/Teaterfabrikken, et herlig sted å opptre og alltid bra publikum. Det samme med Latter på Løkta i Molde, også drevet av lokale entusiaster uten økonomiske interesser, snarere en iver etter å dra i gang noe der de bor. Og selvfølgelig, mine venner i Standup Bergen. Kanskje Norges beste klubbscene utenfor Oslo. De har, selv om de er aldri så godt etablert, ivaretatt noe svært viktig: Mangfold. Kvalitet. Og innsikt. Jeg har sagt det før, og sier det igjen: Se mot Bergen. Der blomstrer standupkomikerne, fordi de har sin egen boltreplass hvor de setter sine premisser. Pluss Humorlaboratoriet, som er Bergens egen prøvescene - hvor ferske komikere får mulighet til å opptre. Det hadde vært ubegripelig kjedelig om det ikke kom nye, sultne humorister til. Men det gjør det heldigvis, nettopp på grunn av ildsjelene der ute. Nå er det bare å se frem til tre fine jobber denne uken, med bl.a. unge, lovende Nils Erik Flatø, Janne Rønningen, Adam T og Grim Moberg. De to siste fra Bergen. Ikke helt tilfeldig, tror jeg.

Workshop og standupkurs i Molde

Jeg har tatt lite bilder mens jeg har oppholdt meg i byen men et Googlesøk på "Løkta + Molde" ga meg dette bildet - som egentlig er illustrerende nok. Hadde en kanonkveld med åtte nykommere i dag, med et ganske beruset men overraskende positivt publikum. Torsdag holdt jeg workshop i presentasjonsteknikk for Molde Jci, dagen etter startet kurset for en herlig bukett mennesker som hadde litt eller ingen erfaring fra standupscenen. Må si jeg ble mektig imponert over Olav Torjuls tirader om bl.a. politikeres trang til å motta gaver og konsekvensene av dette, samt Anita Nyhagens fortreffelige søttitallstekst - begge erfarne revyfolk, som nå ville utforske et helt nytt format: Standup. Resten leverte også varene, så det er sagt. Det ble alt i alt en vellykket kveld med god publikumsoppslutning, og jeg merker at jeg begynner å få litt taket på både workshops og kursing nå. Neste økt blir på Smøla (det blir mye reising i denne jobben, om du ikke vet hvor Smøla er, er det like langt unna som det faktisk høres ut som). Nå er det første fly hjem til familien i morgen, jeg merker at jeg gleder meg sykt til å være hjemme et par dager nå.

En modig mann.

Bill. merk. "usikker"

Nå er det siste finpuss på settet til den store dagen på Latter i morgen. I tillegg til å være relativt nervøs for om det kommer folk, har jeg rablet ned en del nytt materiale jeg skal prøve ut på scenen. Så langt ser det ut til at det blir en miks av ting jeg har skrevet det siste året, samt splitternye greier om utesteder i Oslo, at anarkisten i meg desverre har tatt kvelden, dagligvarekjeder, isbadere, banning, rare ord og uttrykk og at det tross alt er bedre å være middels rotete enn å feks. gå på heroin. Så får vi se åssen responsen blir. Denne uka blir jo forøvrig ganske hektisk, med foredrag for LO før showet på Latter i morgen, Bergen og herlige Ricks på onsdag, NTNU Trondheim torsdag og to firmajobber på fredag. Nå bør jeg legges, merker jeg.

What would Jesus do?

Aner ikke. Men den siste uken har jeg vridd hodet mitt for å prøve å hoste opp nytt materiale til tirsdagen, hvor jeg har klubbscenen på Latter helt for meg selv. Til alt hell ville Vidar Hodnekvam stille som supportkomiker, så dette gleder jeg meg til. Rent bortsett fra at jeg har pangnoia på hvordan det nye stoffet blir mottatt. Fikk testet ut litt i kveld, da jeg gjorde to av de mer spesielle jobbene jeg har gjort på en stund: Først Epilepsiforbundet på Leangkollen. Det gikk veldig fint, men det er vel ikke til å komme fra at man tenker litt på muligheten for at noen får anfall mens man står på scenen. Det skjedde heldigvis ikke. Fikk forøvrig tidenes dårligste vits av kollega Thomas Nesse: "Vet du hva slags anfall du får av frukt og brus? EplePepsi-anfall.". Så elendig at man bare må le. Og nei, jeg dro ikke den på scenen. Komikere forteller ikke vitser, det er en generell misforståelse man har om standupsjangeren. Noe jeg forøvrig fikk lagt vekt på da jeg coachet en ikke helt ukjent norsk artist da han skulle gjøre standup i Oslo Fengsel på fredag, et TV-konsept som er på trappene - og jeg gleder meg virkelig til å se resultatet.

Rett etter Epilektikerne var det å kaste seg i bilen for å rekke show nr. 2 i kveld, KrFu´s landsmøte i Drammen. Å sette meg til å være kveldens underholdning for en gjeng klinkende edru og kristne ungdommer er vel som å gi en saks til en treåring, men det gikk overraskende bra. Urovekkende bra, vil jeg si. For makan til lattermild gjeng har jeg ikke hatt foran meg på lenge. Jeg forsøkte, med min Touretteslignende tilstand, å moderere meg en smule uten å lykkes nevneverdig, så jeg tror kanskje de lærte en og annen ny glose i dag. Men det er jo stas å bli klappet opp på scenen igjen, da føler man at man har gjort en god jobb. Det nye materialet satt helt og delvis, skal prøve å justere litt på det som kan forbedres. Noterer meg forresten at Einar Gelius tok en Torjussen i kveld. Godt jobbet! Til slutt lurer jeg litt på om noen i det hele tatt leser denne bloggen. Gjør noen det? God aften!

Hvordan gjøre ting litt morsommere:

Jeg har holdt flere standupkurs de siste årene, med fokus på tekstskriving, idéprosess og fremføring. For litt siden ble jeg bedt om å holde en workshop i samme leia for salgsavdelingen Dagens Næringsliv, og det kan man jo ikke takke nei til. Den store forskjellen er jo bare at mine kurs og workshops er skreddersydd for folk som oppsøker meg for å lære, denne gangen var jeg en del av en lengre seminarhelg - for en gjeng mennesker som i utgangspunktet ikke har noe stort ønske om å bli verken komikere eller tekstforfattere. Altså måtte det gjøres like underholdende som lærerikt, det ville ikke hatt noen hensikt å tvinge dem til å fremføre, da mange kvier seg veldig for å snakke foran forsamlinger. Så jeg la vekt på akkurat dét, å stå foran andre og formidle noe. Samt en del om hvordan man kan gjøre det man skal fremføre litt mer lettbeint, det være seg en presentasjon, en tale eller et innlegg. Og det fungerte bra, jeg blandet foredraget med litt liveklipp og eksempler, samt noe fra mitt eget repertoar for at det ikke skulle bli alt for teoretisk.

Den siste timen kjørte jeg individuelle skriveøvelser, og til alt hell var det en del som ikke hadde noe i mot å lese opp det de hadde skrevet. Til latter og applaus fra de andre. Jeg bør kanskje legge til at dette var på tampen av dagen, og i pausen fikk de servert vin og øl om de ville ha. Det gjorde jo på sett og vis ting bare hyggelig. En vellykket jomfrutur synes jeg selv, med tiden tror jeg dette kan bli bra greier. De fleste bedrifter har vel egentlig et behov for å ta arbeidsdagen litt mindre høytidelig og senke skuldrene.

En syk prestasjon + hyggelig festival

Standupfestivalen 2010 er over, og litt lavt besøkstall på de tidlige showene til tross må man vel kalle det en suksess. Over 70 komikere løp mellom scenene for å more publikum, og det ble alt i alt en veldig hyggelig opplevelse. Med unntak av et par tilfeller som burde kjent sin besøkstid, men sånn er det vel desverre når egoet er stort og det drikkes med begge hendene. Jeg hadde et fint sett i teltet på torsdag, kanskje en av de råeste scenene man kan stå på i Norge. Dagen etter var jeg konferansier for nykommerne på klubbscenen, og selv om jeg synes det var uventet mye kjønnsrelatert stoff om onani og andre sysler ble det en kveld med god variasjon og bra tempo. Det morsomste med festivalen er jo å treffe kolleger mellom slagene, og sammen bivånet vi Hans Morten ta verdensrekorden i standup. Det er noe av det mest redselsfulle jeg har sett, etter ca 30 timer trodde jeg faktisk Hans Morten skulle dø. Da var han bare en haug med hes ralling og sviktende karakter, men han sto løpet ut. Imponerende. Og samtidig helt sjukt. For en risikosport.

Med det er det bare å glede seg til neste års festival, og et håp om å få være med på landskampen på hovedscenen igjen. Det er mange om beinet, men jeg tror jammen jeg burde bli satt opp der. Ikke sant?

Hvor går vegen, egentlig?

Jeg har GPS både i bilen og på min iPhone. Førstnevnte har kjørt meg på totalt villspor opp til flere ganger, men det har jeg nesten blitt vant til. Da jeg skulle ta meg fra Undehaugsveien til Filipstad Brygge i dag tok jeg GPS´en på min iPhone til hjelp, for å se hvordan jeg lettest kunne ta meg til andre siden av byen til fots. Den henviste meg ned til Kiel og tilbake, med en distanse på 1518,3 kilometer. Og da jeg skrev inn sistnevnte adresse, havnet jeg av en eller annen kørka grunn på Hjortneskaia og Color Line, og ikke Aker Brygge hvor postadresse Filipstad Brygge 1 er. La meg legge til at jeg forsøkte å ta en snarvei over kaia i stedet for å bruke gangvegen (fordi GPS´en sa det gikk an) og møtte bokstavelig talt veggen + en del gjerder som gjorde at jeg måtte snu og gå tilbake til danskebåten igjen. Nok en grunn til å ikke stole blindt på dagens teknologi.

Fantastiske Larkolluka

Foto: Mats O. Bristol

Det er noe spesielt med humorgallaen under Larkolluka. Som snart kan kalles en tradisjon. Det er en av de showene jeg har gledet meg mest til i år, på grunn av fjorårets arrangement med stappfullt telt og helt sykt bra publikum. Til alt hell ville de ha meg tilbake, denne gangen sammen med Andre Jerman og Jonas Bergland som på alle måter leverte varene og vel så det. Men for å fylle et digert telt med 400 mennesker trengs det ressursmennesker, og dette må være selve definisjonen på Larkollteamet. Som står på døgnet rundt i forkant, under og etter uka, med bøttevis av arrangementer, aktiviteter og forestillinger - og samler hele Larkollen og tilreisende. De gjør en alldeles fantastisk jobb, det er så gøy å være komiker når det finnes initiativtakere som dette, som også vet hva de driver med. Proffe, generøse og rutinerte folk. Det er jo også en følelse av å komme hjem for min del, jeg vokste opp i nærheten og mange av de fastboende er gamle klassekamerater, som det var utrolig hyggelig å møte på. Måtte Larkolluka leve i mange, mange år fremover. Jeg har begynt å glede meg til neste år allerede.


Foto: Mats O. Bristol

Skjemtegauk - den lille, store standupfestivalen

Velkomstkomitéen på flyplassen

Det finnes en liten, men viktig standupfestival som heter Skjemtegauk. Det er tredje gangen jeg deltar, og det er like forbasket hyggelig hver gang. I år ble jeg møtt av en delegasjon komikere på flyplassen, og deretter bar det hjem til familien Breivik, som huser oss hele helgen. Og det er nettopp det som er så genialt med hele kalaset, man camper i nabohuset eller i telt - og mens vi forbereder kvelden grilles det mat til oss i hagen. Etter showet på Kaffibaren i Ulsteinvik er nachspielet med nattmat nærmest obligatorisk - og har man rikelig mengder myggstift/spray på seg og godt humør kan man kalle det et av årets høydepunkt både faglig og sosialt. Når man våkner et stykke utpå dagen derpå, står det hjemmelaget frokostbuffet klart til oss. Fantastisk! Festivalen drives av Geir Sindre og Åge Breivik, som gjør alt de kan for at vi skal trives - og for at lokalbefolkningen skal få humorfestivalen sin hvert år. Slike mennesker er det ikke mange av. Det kom kanskje ikke så mange publikummere som vi kunne ønsket oss på selve festivalen, men til gjengjeld var de som kom der for å se på oss og ikke stå og skravle i baren. Vidar Hodnekvam ble årets Skjemtegauk, og det vil jeg si var vel fortjent. Han leverte varene. Men jeg kan jo legge til at jeg var én stemme fra å slå ham. Når det er sagt er ikke kåringen så viktig, men hele festivalen, menneskene og omgivelsene. Et slags mini-Roskilde for oss komikere. Måtte Skjemtegauk leve i mange, mange år fremover.

Nachspiel på Skjemtegauk.

Ole Soo og Janne Rønningen, dagen derpå.

Midnattsol og overpriset junk? Det er Tromsø, det.

Kom fra Kirkenes i formiddag etter en super jobb på GSV i går kveld, fotball-VM til tross - de fleste soldatene valgte å se showet mitt i stedet. Noe som føltes bra, for det er en stund siden jeg har hatt show i Forsvaret nå. To kompanier skal dimmiteres denne uka, og til alt hell har de drikkeforbud de siste dagene. Med dimmefesten i Bardufoss for noen år siden i friskt minne, hvor jeg ble innlosjert på brakka til denne mildt sagt festsugne gjengen. Det haglet med CD-plater, klær og gjenstander ut av vinduene mens soldatene tjoret hverandre fast til lyktestolper og voldtok søplekassene. Men i går var det dødt i Kirkenes, nesten skummelt stille. Spesielt fornøyd var jeg med badet på hotellet:

Riktignok har jeg bikket the dørti førti, men om jeg trenger stol i dusjen ennå? Etter en tur over Finnmarksvidda med fly var jeg fremme i Tromsø, og ble kjørt til Skjold. Der var det like god stemning, det er sykt behagelig å opptre for soldater. For det første er de stort sett edru, veldig klare for å bli underholdt og oppfølgingen rundt er optimal. Folk som sier at man må ha i seg alkohol for å le er ute å kjøre. Humor og drikking har ingen sammenheng dersom settingen er riktig og komikeren er god nok. Etter showet kjørte velferdsoff. Tor meg tilbake til Tromsø, på bildet har vi tatt en røykepause. Eller rettere sagt: Han trengte en sigg. Jeg tok en tur ut for å rusle i midnattsola i byen, det er absurd hvor lyst det er her om natta. Ikke minst vakkert - å se Hurtigruta legge til med Ishavskatedralen i bakgrunnen er ren nasjonalromantikk. Men det skal Tromsøs kebabsjapper ha: De tar 90 kroner for en kyllingshawarma. NITTI. Hahahaha! Sånn er det når folk ikke vet bedre. Her snakker vi en fortjeneste på noen tusen prosent, takket være fulle nordlendinger på byen. Nå skal jeg prøve å få meg litt søvn i sola, hjem i morgen. Og lørdag - Skjemtegaukfestivalen! Glede seg!

10 år siden Roskilde-tragedien.

Det er rart å tenke på at det har gått ti år siden den fatale kvelden på Roskilde. Vi hadde samlet oss et stykke bak, både fordi det regnet og fordi folk presset seg sammen foran scenen. Vi gledet oss sykt til The Cure, som skulle på etter Pearl Jam. Vi forsto etterhvert at noe var galt lenger foran, vi kunne se folk bli trukket opp og frem av hjelpemannskapene mens Eddie Vedder gjentatte ganger forsøkte å få massen til å bevege seg tre skritt bakover. Vi kunne se ham gå ned på kne i fortvilelse på storskjermene, da skjønte vi også alvoret. Så begynte ryktet å spre seg: Folk dør foran øynene på oss. Vi fikk omsider beskjed om å trekke tilbake til teltområdet da alle konserter ble avlyst fra nå av. Heldigvis tok ledelsen en klok beslutning og lot festivalen fortsette, å sette nesten 100.000 mennesker i bevegelse ut av festivalområdet ville mest sannsynlig ført til flere ulykker den natten. Jeg hadde 1 strek igjen på mobilen, akkurat nok til å ringe hjem til moren min for å si fra at jeg var ok. Jeg gråt da jeg gikk hjem til teltet. Tanken på at ni glade likesinnede nettopp hadde dødd var uvirkelig. For det er jo slik at musikkfestivaler er vår siste utopi, hvor vi samles i fred og fordragelighet på tvers av alder, trosretning, inntekt og bakgrunn for å samles rundt musikken. Også skulle det gå så galt. Sove var helt uaktuelt, så jeg satte meg sammen med noen svensker rett bortenfor. De var like lamslåtte som meg, men vi fikk i alle fall pratet om hva vi tenkte og følte. Vi fant hverandre litt den natta. Dagen etter gikk jeg over til det andre campingområdet for å fange litt mat, og der slo det meg hvor absurd det hele var. Her hadde ni mennesker omkommet bare for noen timer siden, og her danset folk limbo og løper nakne. Kanskje var det helt feil. Kanskje var det helt riktig. Jeg vet ikke. Jeg drakk min halvlitersboks med Matilde Sjokolademelk og forsøkte å fordøye de massive inntrykkene. Det er ti år siden, og jeg kommer aldri til å glemme.

Ny livevideo fra Latter - mai 2010

Streikevakt blir "starter ikke"

...hvis man bytter på litt bokstaver. Hvilket skulle komme godt med da jeg skulle opptre for de streikende foran rådhuset i Ski i formiddag. Kanskje ikke den mest idéelle settingen for en komiker, men det gikk faktisk veldig fint. Jeg er jo ikke vant til å se så mange edru mennesker samlet på én gang med jobben jeg har til vanlig. Jeg fikk god respons på en del av facebook-oppdateringene jeg hadde samlet til anledningen, bla. mindre utsagn som "Streik er for pingler! E man misfornøyd med lønna, så e d bare å jobbe hardere!" eller den litt mer sjarmerende "Det er visst ikke bare lærerne og barnehagen som streiker, nå har pinadø oppvaskmaskinen gått ut i streik også".
De fremmøtte så ut til å more seg, og det er lenge siden jeg har følt meg så komfortabel som komiker på en offentlig plass, og jeg håper ikke jeg plaget vettet av nærmiljøet og handelsstanden rundt. Barna som hadde møtt opp lærte seg sikkert noen nye gloser de ikke kunne, i alle fall.

Fortellerfestival, yay!

Bendiksbukta uten Quart. Stille, pent og veldig rart.

Endelig er uka i boks, det har vært variert på alle måter. Ble sendt på hastejobb til Kristiansand på torsdag, og jeg tok meg i hvor absurd jobben min er noen ganger - kjøre bil i tre og en halv time hver vei for 25 min. opptreden. Torsdag gjorde jeg et nytt tulleforedrag for LO på Sørmarka, som ble en opptur da jeg fikk justert litt på visvaset fra forrige runde.


Sara Benincasa i intervju med NRK Dagsrevyen.

Fredag var jeg konferansier på forestillingen "Bruddstykker fra Familielivet" under Fortellerfestivalen, noe jeg har gledet meg til i månedsvis. Hadde workshop med deltagerne uka i forveien, så jeg rakk å bli kjent med fortellerne i forkant. Det er utrolig gøy å få være en del av en festival hvor premisset ikke er så brutalt som standupkomikk kan være. Det er ingen som forventer at du skal være kanonmorsom fra første sekund, altså har man så mye mere tid og man kan slappe av foran publikum. Når det er sagt fikk jeg uventet mye respons på første økt, selv om jeg prøvde å ikke gjøre standup rent teknisk - og alle fortellerne leverte bra og variert. Her ble alle knapper på følelsesregisteret trykket på, glede, sorg, frustrasjon, provokasjon, underfundighet, etc. Ikke minst var det stort å se Sara Benincasa, en storartet og morsom forteller for første gang på norsk jord. Nå er jeg nettopp ferdig med en konferansierjobb i Tromsø, og skal subbe litt rundt i byen før jeg tar kvelden.

Robotene kommer.

Jeg var ute på tur med Jeppe på to år i helgen, vi pleier å stoppe ved nabohuset fordi det står en ATV der. (Motorsykkel med fire hjul, for uinvidde) Sønnen min er fiksert på kjøretøy. Lastebil, traktor, buss, trikk, tog, skurtresker, søppelbil, scooter, listen er uendelig. Men denne dagen var ikke ATV´n interessant, for han fikk øye på noe han aldri hadde sett før. Ikke faren hans heller. På plenen surret en Husqvarna gressklipper-robot rundt alldeles for seg selv. En liten futuristisk doning, som nærmest lydløst summet hit og dit. Kom den til kanten, snudde den og fortsatte i en annen retning. Vi ble stående og måpe. ”Og det?” spurte Jeppe undrende. Gressklipper, sier jeg. En gressklipper som går av seg selv. Gesskippel, sa Jeppe med største selvfølgelighet. Etter å ha stirret på vidunderet i et kvarter ruslet vi videre. Med Terminatorfilmene i friskt minne tenkte jeg at det sikkert bare er snakk om tid før robotene tar over. Gressklipperne tar makten. Mennesket må slåss for sin egen eksistens fordi teknologien har blitt for intelligent. Maskinene tenker selv. Dette er bare begynnelsen. Løpet er kjørt. Hjelp.

Det som slår meg er at dette kommer til å bli normalt for generasjonen som vokser opp. Ikke det at roboter er noe nytt, de har jobbet for mennesker så lenge jeg kan huske. Men nå begynner de å bli en del av husholdningen vår. Jeg tror det er lenge til jeg kan programmere en robot til å rydde kjøkkenet, beise huset eller sortere alt rotet jeg har dyttet inn i garasjen slik jeg vil ha det. Men enn så lenge lar jeg meg fascinere av gressklippere som tenker selv. Et klokt hode sa ”datamaskinene er våre venner, men de kommer ikke og henter oss på flyplassen”. Og det er egentlig helt greit.

Skumle ungdommer?

Alt de vil er jo bare å leke med fingerdukkene sine. Fra Dagbladet.no

Hva er det med Smøla, egentlig?

Før jul i fjor ble jeg spurt om jeg ville opptre på Smøla Kommunes julebord, noe skeptisk takket jeg ja. Jeg ante ikke hvor Smøla var, men skjønte fort at det ikke var rett rundt hjørnet akkurat. Og turen opp skulle vise seg å bli av den alternative sorten, da jeg måtte sitte på med bussen til et danseband frem og tilbake til Molde. Tre timer hver vei. Kjørte feil gjorde vi også. En bisarr men hyggelig opplevelse, og selve showet ble et av årets beste med stående applaus fra 300 stk i en diger idrettshall. I dag reiste jeg tilbake for å opptre på standupgalla med Nils Ingar Aadne og Jon Schau, og det ble like opptur igjen. Fullsatt publikum med tenning fra start til slutt. Stående applaus igjen. Det er noe med dette stedet. Og jeg kommer så innmari gjerne tilbake! (Selv om det tar år og dag å komme seg opp dit)

Uventet slutt på en lang uke

Forrige uke var jeg på en liten Rogalandsturné med Janne Rønningen + to lokale artister, vi startet på Stavangeren tirsdag med godt oppmøte og fin stemning. Torsdag ble litt tyngre da arrangementet som vanligvis pleier å være på en fullstappet Sandnes Brygge ble flyttet til kulturhuset, som viste seg å ikke være særlig til sjakktrekk. Publikum sviktet, men de som kom fikk i alle fall valuta for pengene. Dagen etter ble svært uventet, det eneste jeg visste om Egersund var at forhåndssalget av billetter var veldig bra. Men at det skulle ta fullstendig av hadde jeg ingen anelse om, jeg har for å være ærlig ikke vært borti mer lattermildt publikum på lang, lang tid. Hva er det med folk i Egersund? Er de alldeles sulteforet på humor? Det kunne virke sånn. Men det var deilig å runde av med en real opptur før jeg satte meg på flyet hjem for å rekke showet i Fredrikstad på lørdag. Hvor Fellesforbundets Ungdom inviterte til standup på St. Croix med meg og Yngve Skomsvoll, som jeg har turnert mye med de siste årene. Jeg så veldig frem til denne kvelden, men det helt store publikummet uteble. Da var det enda mer overraskende å få terningkast fem i Fredrikstad Blad dagen etter. Vi er jo ikke landets mest kjente komikere, lang erfaring og komipriser til tross - derfor føles det enda bedre å få anerkjennelse for det vi gjør. Og at vi gjør det riktig. Nå håper jeg det blir flere splitgigs med Yngve fremover, og når jeg tenker meg om skal forsøke å overtale ham til å henge med på Skjemtegaukfestivalen i sommer. Det blir garantert moro!

Standup Aid 2010 på søndag!

Fikk en gladnyhet i dag, Henrik Thodesen stiller også på søndagens arrangement på Latter. Det blir garantert en fin kveld med masse moro, jeg synes du skal kjøpe billetter med en eneste gang. De koster 250 kr, og du får dem på billettservice, Narvesen, 7-Eleven, på Posten eller i døra på Latter. Sabona er et hjelpeprosjekt i Zimbabwe startet av Ynghild Solholm, en modig liten jente som reiste til Afrika for å gjøre noe med situasjonen i et av verdens mest korrupte og fattige land. Og det har hun klart, men hun trenger økonomisk støtte for å drive prosjektet videre. Les mere om Ynghilds arbeid her.

Ny cruiser. Fett.

Våren har definitivt kommet. Jeg utviklet et hatforhold til snøen som la seg/voldtok huset mitt og omgivelsene - det får da være grenser. Riktignok bor vi langt mot nord på kloden, men to meter snø er for dumt. I anledning sol og varme har jeg gått til anskaffelse av sykkel. Altså er jeg ikke en patetisk førtiåring som plutselig kjøper meg Harley eller noe annet stort jeg ikke kan håndtere for å kjenne på guttungen i meg - men en tråsykkel. En Nirve Classic Vintage Cruiser. Hurra. Jeg klarte til og med å montere den selv, og det er jo ikke verst for en fyr som vanligvis skader seg selv på verktøy. Nå er det mange år siden jeg hadde sykkel sist (i Oslo ble de somregel stjålet første uka) og det merket jeg godt på melkesyra i beina etter en tur i går. Her snakker vi muskler som ikke har blitt anvendt på en stund, men det har man da bare godt av. Neste innkjøp blir grill. Etter at snøen takket for seg åpenbarte det seg plutselig en terrasse jeg ikke har sett snurten av siden jeg kjøpte huset, så her skal det snus kjøtt mine damer og herrer. Jeg skal grille på meg hareskår. Og sykle.
Life is good.

Hallelujah, Ungern, Kakkakakahajja!

Hawk Sandwich når nye høyder!

Bergen og Zombieland = feelgood!

Backstage på Ricks - trangt, varmt og hyggelig som alltid.

Jeg hadde en veldig bra kveld på Ricks i går, en av landets desidert beste standupklubber. Med alltid stødige Hans Morten Hansen som konferansier måtte det jo bli bra, jeg fikk testet ut litt nye ting som fungerte fint, med litt flikking og utprøving blir det nok bra saker etterhvert. Selvfølgelig måtte en eller annen jente som trodde hun var på debattforum protestere høylytt da jeg rallet litt om verdens mest unødvendige hunderaser som Chihuahua og Kinesisk Nakenhund, men ellers var publikum kjempetent og positive. Fikk sett fem minutter av Zombieland før jeg dro på jobb, og gledet meg hele kvelden til å komme tilbake til hotellet for å se den ferdig. Som gammel gore- og horrorfantast var dette reneste feelgoodfilmen, makan til opptur. Se den, det blir nesten ikke bedre enn dette!

Vemod, sunnmøringer og TV-trash

Jeg har hatt en hektisk uke med siste økt som prosjektlærer på Seljord Folkehøgskule for i år, hvor vi satte opp humorkveld for de andre elevene på torsdag. Det var med vemod jeg tok bussen i retning Gardermoen fredag morgen, jeg kommer til å savne dem. Men samme dag som avslutningskvelden fikk jeg vite at Mari, en av elevene mine, har kommet inn på McCartney-skolen i Liverpool, og det gjør meg veldig glad og stolt.

Det ble en lang dag med reising før jeg endelig kom til Ålesund og Teaterfabrikken, en av landets aller fineste standupklubber. Fordi den på lik linje med Standup Bergen/Ricks drives av entusiaster og ildsjeler. Hvem har sagt at sunnmøringer er kjipe gniere og arrogant gjerrige? Du finner ingen av dem på Teaterfabrikken. Man kommer til dekket bord med flinke konferansierer, gjestfrihet, hyggelige komikere på alle nivåer og ikke minst fantastiske lokaler. Og for en backstage! Finnes ikke maken, bakrommet er verdt besøket alene.

Fikk også luftet litt nytt materiale på scenen i går, blant annet om drittprogrammet Paradise Hotel. Hvis konsept er å samle et knippe hjernedøde mennesker, gi dem gratis drikke og se om de begynner å ligge med hverandre. Altså et gjennomsnitts norsk julebord, bare flyttet til litt mer eksotiske omgivelser. Jeg tror faktisk jeg pådro meg Tourettes Syndrom av å se en hel episode. Jeg har ikke bannet så mye siden jeg fikk en fotball i pungen på videregående. Jeg hadde lyst til å slå vilt rundt meg og ødelegge noe etterpå. Som jeg har sagt tidligere, det er langt flere hjerneceller i omløp på Tangerudbakken enn på dette oppsamlingsdepotet for mennesker med ferielukking mellom ørene.

Big Ups for HiÅ

Thomas Moen snakker om det å være blogger og gründer

Jeg kom til Ålesund i går i anledning Gründerdagen 2010 på Høgskolen, og ble innlosjert på Brosundet Hotell, slettes ikke det verste stedet man kan tilbringe natten. Hadde også en veldig hyggelig middag med Thomas Moen, Øystein Eriksen som er adm. dir. for OneCall og Rafiq Charania fra blogg.no før jeg tok kvelden. Gründerdagen gikk alldeles på skinner med veldig interessante foredrag, (inlk. mitt eget, vil jeg våge å påstå) premier og innslag. Det er verdt å trekke frem Thomas Moens Free Hugs-idé (se film under) på hvordan sosiale medier kan generere noe positivt og uvanlig. I det hele tatt - en stor takk til NLU for et fint opplegg hvor det var lett å ta konferansierrollen. Også fikk jeg kjøre Segway.
Uten å tryne. Yay.


Etter noen runder fikk jeg det til.

Passet påskrevet.

Nå er det vel ikke til å stikke under en pizza at Natt & Dag aldri har likt oss komikere, men det er nå likefullt litt stas å havne på førsteplass på Tidens Ånd. Selv om det jeg driver med er milevis unna revy, spillopper og serru-serru-hatten, og aldri kommer til å ta kvelden som revykonge. Over mitt lik, bokstavelig talt.

Jeg burde gå på teater mye oftere.

Jeg fikk billetter til Hustyrannen på Nathionalteateret i bursdagspresang - og for et fantastisk stykke det er. Hvis du liker Christopher Nielsens serier, er dette absolutt opp i din gate. Handlingen utspiller seg i Tøyengata 18, hvor 14 år gamle Sofie, spilt av Andrine Sæther, gjør opprør mot sine ultraliberale og noe hasjdemente foreldrene og blir punker i rullestol. Faren i huset er fantastisk tolket av Christian Skolmen, jeg har ikke ledd så godt av en karakter så lenge jeg kan huske. Fantastisk troverdig med alle fakter man kan ønske seg fra Nielsens univers, som også har skrevet stykket. Utvilsomt en av våre aller beste samtidsfortellere, han skildrer virkeligheten med bekmørk humor, imponerende detaljrikdom og sterke karakterer. Musikken er også svært riktig - gjennom aktene bryter Buzzcocks, Stooges, Sex Pistols m.fl. opp sceneskiftene.

Alkisen Roskifte, spilt av Finn Schau, er nesten verdt billetten alene. Alt er fred og fordragelighet til dagen Siv Hege Bonsak flytter inn, en frafallen bedehuskristen, eks-muslim og gammel AKP-ml´er som snur opp ned på alt med fascistoide holdninger og en ekstrem trang til å kontrollere de andre beboerne. Forestillingen drives frem av gode tekster, glimrende karakterer og en sosialrealisme alle som har bodd i en sliten bygård kan dra kjensel på. Men i andre akt blir kanskje det hele noe surrealistisk og stykket distanserer seg fra realismen, og jeg synes forestillingen faller noe. Kulturanmelder Karen F. Nystøyl skriver derimot: Derfor blir andre akt befriende i sine absurde vendinger – her tar det helt av, og det passer godt. Tegneserieeffektene kommer i større grad til sin rett når forestillingen helt og holdent forsvinner bort fra det realistiske. Jeg synes realismen burde vært gjennomgående, jeg savnet det litt etter pause. Uansett er Hustyrannen et teaterstykke du skal forte deg å se. Du har garantert ikke sett maken.

På rehabseminar i Drammen

Min førtiårsdag skulle altså tilbringes som konferansier og komiker på LAR-Netts årlige treff i Drammen, et todagers seminar med fokus på eksnarkomanes rettigheter, behov og utfordringer. Legemiddelassistert rehabilitering betyr altså at brukerne går på metadon eller Subutex. Jeg kan vel tilstå at jeg var en smule nervøs i forkant - ville folk som har levd et langt og hardt liv med rus og problemer synes at min form for komikk var særlig morsom? Ville harselas med hverdagslige ting som forhold, barneoppdragelse og ikke minst materialet mitt som omhandler narkomane slå an? Det skulle vise seg å være unødvendig bekymring. For maken til lettledd gjeng har jeg sjelden hatt foran meg. Ikke bare var seminaret svært lærerikt, også tidvis svært underholdende. En del av foredragsholderne var utrolig inspirerende - jeg har aldri sett Karsten Isachsen live før, men du verden for en morsom og reflektert mann han er. Etter to dager med denne gjengen har jeg lært at det jeg definerer som problemer er marginale. Kanskje trenger man å bli påminnet om det en gang i blant.

Dagbladet og primærbehov

Jeg synes det er rart å få dette tilbudet i ansiktet når jeg leser avisa på nett. Hvor mange er i beita for et hønsehus, egentlig? Jeg har aldri vurdert hønsehus. Enn om jeg hadde mye uteplass ville jeg grublet på når hønsehus skulle utropes på nettauksjon. Kanskje er det noen der ute som tenker at "ja, det der er jeg fysen på. Jeg legger inn bud. Med en eneste gang". Jeg krysser fingrene.