Det begynte i 2006. Jeg kjøpte leilighet på Torshov, ville pusse opp badet og dermed så kåken ut som en krigssone i flere måneder før "entreprenøren" som sto for arbeidet var ferdig. En måned etter slo badet lekk, og hele driten måtte rives - og bygges opp igjen. Tre nye måneder med banking, dunking, sliping, saging, støv og søppel. Med en litt mer seriøs entreprenør denne gangen. Det er noe helt eget å finne sovende polakker på sin egen stue når man stikker innom for å se hvordan ting går. Da alt sto ferdig begynte naboen å totalrenovere hele boligen. Hurra. De var gjerne i gang fra åtte om morgenen med dunk-dunk, hamre-hamre og et støynivå som umulig kan være bra for den mentale helsa.
Når de var ferdig fant naboen over oss ut at det var på tide å smadre alt av vegger og gulv, en omstendig prosess som har pågått i et halvt år nå. La meg legge til at det er uforskammet lytt i bygården vår. Så dro vi til Italia, hvor vi leide oss en leilighet over flere uker. Rolige, bedagelige omgivelser, tenkte vi. Neida. Det måtte komme. Bildet over viser hvordan det så ut over gangen hos naboen. Oppussing og byggarbeider forfølger oss. Resten av livet, er jeg redd.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar